Av Dag Myhre, Norgesdemokratene.
Men hva er forskjellen på en lov og en ulov?
Som Immanuel Kant uttrykte det, «Mennesket er fritt hvis det ikke trenger å adlyde noen person, men utelukkende lovene».
Dette betyr at lovene må være objektive. Det vil si at de ikke må være avhengig av menneskers vurderinger.
Enhver borger må kunne, ved å lese loven, forstå hva som er forbudt.
En «ulov» i denne sammenhengen er en lov som innfører en subjektiv vurdering.
Da er det ikke loven i seg selv som skal adlydes, men et menneskes, en politimanns eller en dommers vurdering, som skal adlydes. Ikke «Rule of Law but Rule of Man» som det står i den amerikanske Bill of Rights.
Siden en borger ikke på forhånd kan vite hvordan politimannen eller dommeren vurderer subjektivt, kan han ikke vite hva som er forbudt.
Underliggende prinsipper for Rettsstaten:
Øverst i venstre hjørne står det: Loven må være tilgjengelig, forståelig, klar og forutsigbar, d.v.s. objektiv.
Enhvilketsomhelstborger,utenjus-utdannelse,børkunne forståloven.
Dersom loven er subjektiv og avhengig av dommerens tolkning, blir rettsmyndigheten flyttet fra loven til politi eller dommer. Se sitatet fra Kant over.
§ 185 om Hatefulle ytringer er en slik subjektiv lov.
«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres:
Dette en fullstendig subjektiv «ulov» som kan få store konsekvenser for ytringsfriheten og for enkeltpersoner som ytrer seg.
Det loven ikke spesifiserer er at det er enkeltpersoner, ikke rase, etnisitet, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk som skal beskyttes av lovverket.
Det må være innenfor ytringsfriheten lovlig å si at en er i mot en gruppe mennesker så lenge ytringen ikke er rettet mot det enkelte menneske.
Det må være lov å si ting som «Jeg liker ikke negere» selv om dette er veldig usympatisk, fordi utsagnet ikke er rettet mot èn navngitt person.
Nå blir det slik at det er reaksjonen til mennesker som føler seg krenket, som skal bestemme hva som er hatefulle ytringer.
Noen mennesker fra enkelte raser eller religioner er veldig lett-krenkede. Dette er en form for maktbruk, og vage og upresise og subjektive lover gir en åpning for at domstolene blir påvirket av raseriet fra de som en ytring er rettet mot.
I denne sammenhengen vil jeg sitere fra Friedrick Hayeks berømte bok The Road to Serfdom, som beskriver utviklingen i Tyskland som førte til nazismen.
Sitat: Uthulingen av demokratiet gjennom sosialismen følger flere sekvensielle trinn. «Ropet om en økonomisk diktator er et karakteristisk stadium i bevegelsen mot planøkonomi bort fra markedsøkonomi»
Sluttresultatet er kort og godt at sentral økonomisk planlegging ødelegger demokratiet. Langt fra å produsere den «demokratiske sosialismen» som annonseres, ender den ofte opp med å produsere totalitarisme.
Man kan skrive en historie om rettsstatens forfall, forsvinningen av Rechtsstaat, når det gjelder den progressive innføringen av disse vage formene i lovgivning og jurisdiksjon, og om den økende vilkårligheten og usikkerheten til, og den påfølgende manglende respekten for, loven og rettsvesenet, som under disse omstendighetene ikke kunne annet enn å bli et instrument for politikk. Sitat slutt.
Det er viktig å påpeke, nok en gang i denne forbindelse, at denne prosessen med rettsstatens forfall begynte med innføring av vage og upresis lovgivning som overførte makten fra lovens bokstav, til politiet eller dommeres tolkninger.
§ 185 om Hatefulle Ytringer eller hat forbrytelser er akkurat en slik lov som Hayek advarte mot.
Særlig i England ser vi nå hvordan rettsstaten forsvinner fordi loven om hatefulle ytringer blir brukt til sitt fulle potensial og folk blir arrestert og fengslet i mange år for ytringer på internett.
Ingen kan vite på forhånd hvordan loven i praksis vil bli anvendt for ingen kan definere hva en hatefull ytring er.
Da vil taushetens tyranni spre seg i samfunnet og ytringsfriheten forsvinne. Uten ytringsfrihet vil demokratiet undergraves. Vi er allerede langt på vei.
Dette er Themis. Gudinne for Justis og Orden som allerede de gamle grekere hadde som symbol for Rettsstaten.
En vekt for å veie bevisene, et straffende sverd for den som blir dømt, og det som vår norske rettsstat fullstendig har glemt: Hun har bind for øynene. Hvorfor?
Fordi hun bare skal vurdere objektive fakta og ikke den aktuelle personens utseende, hudfarge, religion, historisk bakgrunn som flyktninge-traumer, krigsopplevelser eller som i Norske rettsavgjørelser, trangboddhet.
I norske rettssaker legger forsvaret alt inn på å skape sympati for en forbryter ved å male frem hvilket vanskelig liv han har hatt.
Slik svikter vi troen på gudinnen Themis.
Det skal i en rettsstat være en balanse mellom forbrytelse og straff som skal være objektiv. Et mord bør resultere i den samme straffen uavhengig av grunnene til at morderen drepte. Et drap for å stjele offerets lommebok bør ikke vurderes på annen måte enn et drap der hat er motivet.
Gudinnen Themis ser ikke grunnen til mordet, men bare handlingen.
Hun ser ikke det subjektive, bare det objektive som kan veies og måles.
Dette prinsippet virker ikke når vårt samfunn legger enorm vekt på motivet til forbryteren. Hatkriminalitet later til å være mye mer alvorlig enn gammeldags vinnings-kriminalitet.
Og som Friederick Hayek, nobelprisvinner i økonomi, påpeker. Det er gjennom utviklingen av sosialisme, subjektiv lovgivning, planøkonomi og kravet om
radikal omfordeling av samfunnets ressurser at veien mot den totalitære stat blir åpnet. Nazismen kom i fra sosialismens røtter. NAZI = nasjonalsosialisme.
Hitler la aldri skjul på at han var sosialist og velgermassene kom fra arbeiderklassen. Mussolini var leder av Italias største sosialistparti før han startet fascistpartiet. Legenden om en politisk akse fra venstre til høyre, der de gode sosialistene og marxistene er til venstre og de onde og egoistiske kapitalistene og nazistene er til høyre, er fullstendig falsk.
Det har alltid vært i historien slik at sosialismen, når den først kommer til makten, ødelegger ethvert samfunn og med tragedier som er vanskelig å forestille seg.
Vi må ta vare på rettsstaten, nasjonal selvråderett og ytringsfriheten om vi skal beholde et fritt og anstendig samfunn.
