Av Dag Myhre, tidligere pilot og samfunnsdebattant
Skrevet like etter Trump ble president.
Så er vi alle enige om å hate Amerika.
På nytt blåses det til kamp for å samle alle de progressive og sosialistiske krefter i Europa til felles kamp mot det aggressive landet i vest. På nytt skal vi se protesttogene og bannerne og radikale husmødre med barn på armen sammen med skjeggete raddiser og frustrerte sosialister. På nytt skal vi få høre alle de ”intellektuelle”, kunstnere og skuespillere som tror at bare de har fått vist fjeset sitt på skjermen noen ganger, så er det av nesten ubegrenset betydning hva de måtte mene om krig eller fred.
«Toppen av farsen var kanskje da muren i Berlin falt. En mengde venstreradikaler, gamle sekstiåttere, dro ned for å være med på festen og sikre seg steiner fra muren.»
Vi har alle fått en ny president i Det Hvite Hus. Han har en måte å ordlegge seg på som er for enkelt for mange. Har vi ikke hørt dette før? Var det ikke en annen president for noen år siden som fikk en lignende kritikk? Tenk en tidligere B-skuespiller fra Hollywood var blitt president. Kritikken var ganske kompakt. Det rare var at ikke så få skuespillere, programledere, musikere, mediakjendiser av alle slag, kort sagt alle med omtrent samme bakgrunn som presidenten, mente at deres kvalitative bakgrunn for å kritisere, var så meget bedre enn presidentens bakgrunn for å lede. Dette ”nullet” av en president endte opp med å avslutte den kalde krigen, som hadde holdt oss i et fryktens jerngrep i hele etterkrigstiden.
Han fant til og med på noe så dumt som å kalle Sovjetunionen for ”The Evil Empire”.
Utrolig banalt. Ingen respekt for diplomatisk korrekt språkbruk.
At mange Sovjetborgere fikk nytt håp fordi USA endelig våget å ta tyren ved hornene og kalle en spade for en spade, er en annen sak.
Og nå er vi i full fart igjen.
Det spesielle med venstresiden er at den er moralistisk. Sosialister og kommunister er liksom så mye mer høyverdig moralske enn de som har andre politiske holdninger. ”Til enhver etter hans behov, fra enhver etter hans evne” het det i det kommunistiske manifest. Debatten har alltid hatt den sterke moralistiske undertonen. Venstresiden skulle alltid hjelpe de svake, ta fra de rike, og gi til de fattige. Det er for meg i den forbindelse et paradoks at venstresiden så ofte ender opp med å støtte regimer som er så langt fra disse idealer som vel mulig.
I starten var det selvsagt Sovjetstaten som var det altoverskyggende idealet. Etter at Stalin kom til makten, og Moskvaprosessene hadde gått sin gang, ble dette noe vanskeligere, men mange holdt fanene høyt fremdeles. Så forskjøv sympatien seg til de andre østblokklandene, Øst-Tyskland først, siden Bulgaria, Albania, Romania etc. Alltid var det det landet som var mest lukket, og der vi måtte stole helt på den offisielle propaganda. Kina var vel den siste modellen.
Prøv å les noen av de bøkene som har kommet ut fra kinesiske forfattere i den senere tid å lær litt om helvete på jord under kulturrevolusjonen.
Få av de ledende venstreradikalere har gått i seg selv etter at sannheten om de sosialistiske land har kommet for dagen. Toppen av farsen var kanskje da muren i Berlin falt. En mengde venstreradikaler, gamle sekstiåttere, dro ned for å være med på festen og sikre seg steiner fra muren. Sosialister føler alltid at de er på folkets side. Mot makthaverne. Men når makthaverne var sosialister, og venstresiden aktivt støttet disse regimene i flere tiår, var det ikke bare patetisk, men falskt å late som de var på folkets side.
Men enda tydeligere har det vært i ettertid. Vi kan jo nevne noen eksempler. Argentina var på 70-tallet det uten sammenligning mest usympatiske fascistiske militærregime i verden.
Mødrene på Maiplassen, en stille protest mot forsvinningen av tusenvis av fedre, ektemenn og sønner, grep en hel verden. Fengsling, tortur og drap var statens virkemidler.
Da Falklandsøyene ble angrepet for å samle folket mot en ytre fiende, og England reagerte på dette klare brudd på folkeretten, samlet venstresiden seg til felles angrep på Englands ”kolonialisme”.
Det var kupp på Grenada, et sosialistisk regime, anerkjent av USA ble styrtet. Regjeringen ble myrdet av kuppmakeren. President Reagan sendte inn marinestyrkene og reetablerte demokratiet. Jeg har selv snakket med folk på Grenada etter det, og jeg fikk et sterkt inntrykk av deres takknemlighet. Venstresiden skrek opp om maktbruk og kolonialisme.
Ta den forrige krigen i Irak. Selv om hele verden hadde sett Iraks aggressive angrep på Kuwait ble det likevel ikke tålt at FN ledet av USA, angrep. NRK forandret sitt program til fordel for en Irakisk sangerinne den dagen.
Jugoslavia. Vi husker vel alle FN`s patetiske forsøk på å løse konflikten. Srebrenica ble erklært sikker sone under FN`s beskyttelse. Men FN hadde ikke tilstrekkelige styrker og besluttsomhet til å stoppe Milosevic. Hele byen ble slaktet. Det var først da Amerikanerne kom inn i bildet at det ble resultater. Og den gangen var det muslimer som ble reddet.
Og for ikke nevne hvem det var som beskyttet oss under den kalde krigen, og ikke minst: Hvem som fikk den krigen avsluttet. Da russerne utplasserte SS20 mellomdistanse atomraketter i Øst-Europa og NATO vedtok det såkalte dobbeltvedtaket. Vi måtte først ruste opp, for ut i fra et balansert styrkeforhold, tvinge Sovjet til nedrustning. Dette vedtaket var kanskje det mest suksessfulle vedtak i NATOs historie og var kanskje den egentlige grunnen til at Sovjet til slutt kapitulerte. Hvor var venstresiden? I full protest. Ikke mot den makten som kontinuerlig rustet opp Øst-Europa, men mot vår egen forsvarsorganisasjon.
Alltid på diktaturets side, aldri på demokratiets.
Nøyaktig den samme situasjonen som vi ser i Israel/Palestina konflikten. Det er umulig å gå inn på den situasjonen med noen få setninger, men det er kanskje et tankekors at også her er det massiv fordømming av en demokratisk stat og kritikkløs akseptering av en kultur uten demokratiske tradisjoner eller intensjoner.
Den som er kvalifisert får analysere hvilke psykologiske krefter som styrer folkeopinionen.
En kan undres hvilke motiver som egentlig ligger bak. Det er jo ikke sikkert vi alle egentlig er tilhengere av en demokratisk verdensordning.
Dette er et leserinnlegg som står for innsenders regning og ikke en del av den redaksjonelle linjen.
