Få aviser i Norge kan kunsten å dysse ned negative saker som Adresseavisen i Trondheim. Kombinert med redaksjonens evne til nepotisme overfor kommunen og byens eliter, blir det en oppskrift på katastrofe.
Adresseavisen er en publikasjon jeg leser med mer eller mindre strake armer.
I dag kom jeg over en papirutgave av den.
Etter å ha bladd gjennom utgaven, og følt forferdelse over den groteske komposisjonen, opplevde jeg oppgitthet. Innholdet er tørt. Skribentene er kjedelige. Sakene er gjennomgående overfladiske, irrelevante og ukritiske.
I dag hadde avisen fylt flere sider med tall fra skattelistene. Side opp og side ned.
Det er som om avisen kjører på en slags autopilot. Mens den iherdig prøver å unngå ubehagelige eller engasjerende temaer.
Eksempelvis har ting som sexsalget i Vår Frue kirke, ifølge Retriever, aldri blitt nevnt av Adresseavisen. Avisen har redaksjonslokale bare noen hundre meter unna. Det samme gjelder ting som private forbindelser mellom kommuneansatte og entreprenører som utfører arbeid i kommunen – eller hvordan kommunen utnytter ufaglært arbeidskraft i de kommunale helsetjenestene.
Adresseavisen er avisen som ikke tar i sånne temaer med en seks fot lang pinne.
Trivsel og kos
Kanskje er det enkleste og triveligste å bare resirkulere de samme pludresakene, år ut og år inn. Mange aviser gjør det. Men det blir unektelig ikke bra innhold av det. Langt mindre utgjør de en forskjell i samfunnet på den måten.
Jeg ser for meg at medarbeiderne i Adresseavisen sitter og halvsover i redaksjonen. Mens de klipper ut og limer inn saker fra i fjor, bare med relativt små endringer – som å bytte ut litt tekst og rokkere på avsnittene.
Uavhengig om de faktisk gjør dette eller ikke, så er effekten den samme.
Avisen er en innholdsmessig grå og smakløs velling, som daglig serveres til et stadig aldrende segment av faste lesere og abonnenter. Folk som trolig abonnerer og leser avisen mest av gammel vane.
Jeg vil tro det er slik med mange publikasjoner under Schibsted. Trivsel og kos i arbeidshverdagen trumfer både evne og vilje til å faktisk gjøre en innsats.
På mange måter tar slike arbeidsplasser form av å være en slags dagsentre. Men det er en annen skål.
Her er det selve innholdet i avisen jeg ønsker å kritisere.
Norgesrekord i pludresaker?
Adresseavisen er svært gode på å være irrelevante.
Når det gjelder å være tørre og kjedelige, konkurrerer avisen hardt med publikasjoner som telefonkatalogen. Trolig er den Adresseavisens argeste konkurrent hva gjelder mangel på engasjerende innhold. Men i motsetning til Adresseavisen har telefonkatalogen unektelig en nyttefunksjon i samfunnet.
Jeg kan virkelig ikke se hvordan Adresseavisen utfyller noen slags praktisk verdi på samfunnsnivå. I alle tilfeller ikke slik avisen tar form i dag.
Dagens utgave kunne for eksempel by på noe NATO-vennlig tøys. Basert på en spørreundersøkelse hvor folk som svarte ikke ble opplyst om hva øvelsen koster Norge økonomisk.
Det er så en kan få helt fnatt av mindre.
Er det virkelig mulig?
Åpenbart.
I tillegg hadde avisen viet plass til en blokk med tekst, uten verken begynnelse eller slutt. En tekst om mobilapper eller noe. Som like gjerne kunne vært generert av Amazons chatrobot Alexa.
Hadde det ikke vært så bunnløst deprimerende, kunne Adresseavisen trolig vært brukt som frittstående behandlingsform på en søvnklinikk. For folk som sliter med å sovne. Innholdet er så gørrkjedelig at jeg knapt vet hvordan jeg skal beskrive det.
Kanskje kunne Adresseavisen vært bedre dersom de ikke var belastet med så mange slaurer som går rundt på fôr. Men det er nok ikke å forvente at det endrer seg i overskuelig fremtid.
Enn så lenge egner Adresseavisen seg best som absorberende papir nederst i kattetoalettet, samt i våte sko.
