VGs «journalist» Mikal Hem er en versting til å produsere falske nyheter. Hva han gjør i VG, annet enn for å skape underholdning, er umulig å vite.
I dag presenterer Mikal Hem en meningsartikkel om amerikaneren Steve King som en nyhetssak. Hvor den eneste kilden til informasjonen som presenteres i saken er ham selv. Et svært tydelig tegn på at leseren bør være forsiktig med å ta innholdet for fakta og nyheter.
Saken har tittelen USA-valget: En kandidat så rasistisk at partiet hans ikke støtter ham, og er et typisk eksempel på hvordan falske nyheter tar plass inn mellom ekte nyhetssaker. Noe som bidrar til å gi de falske nyhetene en ufortjent legitimitet.
I likhet med aktivister som John Færseth, Ingeborg Senneset og Øyvind Strømmen, driver Mikal Hem juks med kilder og historieforfalskning. Subjektive meninger blir presentert som «nyheter».
Feilene i artikkelen
Den første løgnen i artikkelen til Hem er trolig gjort helt bevisst. Hem oppgir naturlig nok ikke kilder.
Hem skriver følgende:
I likhet med Trump, har King spredt konspirasjonsteorien om at Barack Obama ikke er født i USA, og dermed ikke hadde rett til å bli amerikansk president.
Sannheten er at Barack Obamas bror, Malik Obama, publiserte et bilde av en forfalsket fødselsattest som angivelig skulle tilhøre Barack Obama. Noe Snopes har gått grundig gjennom tidligere.
Før dokumentet ble bekreftet å være et falsum, var det en hyppig diskutert sak i USA. En sak som naturlig nok Donald Trump i likhet med enorme mengder amerikanere (naturlig nok) debatterte offentlig. Det samme gjorde King.
Offentlige spekulasjoner som oppstår slik er ikke per definisjon konspirasjonsteorier, men spekulasjoner som er begrunnet i konkrete påstander. Nærmere bestemt et konkret forfalsket dokument.
Mikal Hem følger opp med å fremme to rene løgner på rad. Trolig i håp om at leseren ikke vil tenke særlig over dem i farten. Noe som er en mye brukt taktikk innen falske nyheter.
En rekke utspill fra King de siste ukene fikk begeret til å renne over for Det republikanske partiet. King retweetet en melding fra den britiske nynazisten Mark Collett, og han har uttrykt støtte til den kanadiske høyreekstremisten Faith Goldy.
Her oppgir ikke Mikal Hem kilder for påstandene sine. Naturlig nok.
Briten Mark Collett er derimot en såkalt etnonasjonalist. Dette ifølge hans egne uttalelser, og kilder på Wikipedia-artikkelen om ham. Noe som skiller seg betydelig fra nynazist.
Videre hevder Mikal Hem at amerikaneren Faith Goldy angivelig er en høyreekstremist. Når sannheten er at hun bare er en libertarianer, som blant annet har et tett samarbeid med den kanadiske reporteren og dokumentaristen Lauren Southern.
Å kalle disse høyreekstremister blir som å kalle Arbeiderpartiet for kommunister.
Mikal Hem forsøker videre å sause sammen fakta og fiksjon med følgende påstand:
I intervjuet ble King spurt noen enkeltpersoner som arbeider for å bytte ut befolkningen i Vesten. Han svarte med å beskylde investoren George Soros for å stå bak, en vanlig konspirasjonsteori blant høyreekstreme.
Til alt hell så er George Soros veldig transparent rundt hva han investerer i og gir penger til. Det er ingen hemmelighet at Soros har skapt kontrovers rundt en del av sine finansieringsprosjekter, samt sin politiske aktivisme. Noe som har skapt konflikter rundt ham i land som Ungarn. Men også i USA.
Blant annet har CNN intervjuet Ungarns utenriksminister Péter Szijjártó om akkurat dette. Hvor det under intervjuet kommer frem hvordan Ungarn blant annet ser på Soros prosjekter som uheldige.
New York Times har også skrevet utfyllende om Soros prosjekter. Noe som George Soros selv villig forteller åpent om. George soros ser faktisk på seg selv som en filantrop av rang, noe som kommer klart frem på Soros-stiftelsens egne hjemmesider.
Les gjerne også mer om prosjektene til Soros Open Society Foundation, på deres hjemmesider.
Å hevde at dette skal være en konspirasjonsteori blant høyreekstreme blir derfor litt vel søkt.
Rasist, nazist, fascist, konspirasjonsteori
I stedet for å bruke troverdige kilder, bruker Mikal Hem det som kalles triggerord. Ord som er ment å fremkalle følelser hos leseren. Da gjerne ord som rasist, nazist, fascist og konspirasjonsteori. Denne metoden kalles også demagogi, siden det er ment å spille på leserens følelser i stedet for leserens fornuft og kritiske sans.
Noe som på alle måter gjør disse falske nyhetene temmelig farlige.
Men det er heller ikke en ny metode disse miljøene misbruker for å spre desinformasjon.
For et par år siden prøvde aktivistene John Færseth og kameraten Kristian Bjørkelo å spre konspirasjonsteorier om at en norsk redaktør på Vestlandet skulle være den norske lederen av Generation Identitaire.
Påstandene om redaktøren på Vestlandet ble fremsatt på en konferanse hvor de to luringene Bjørkelo og Færseth skulle narre publikum til å tro at de var «eksperter» på ekstremisme. Bløffen om redaktøren ble heldigvis avslørt som en bløff, men hendelsen ble likevel dysset ned i ettertid. Fordi «alle kan ta feil» o.l.
Til tross for dette fremheves Færseth feilaktig som ekspert av blant andre Dagbladet.
Aktivist Ingeborg Senneset (fra det samme miljøet rundt HEF) forsøkte i juli i år å spre en grov konspirasjonsteori i Aftenposten, om at en folkevalgt østerriksk statsråd var i ferd med å gjennomføre en ny shoah, med å «tvinge jøder til å registrere seg for å kjøpe koshermat». En sak som ble avslørt som å egentlig bare handle om overproduksjon av matvarer kontra forbruk og dyrevelferd.
Likevel er det morsomt å lese det sånne skriver. Til tross for at det er litt trist å se hvordan de får holde på.
Selv skulle jeg gjerne intervjuet dem over en kopp kaffe, eller en øl, for å lære mer om hva det er som driver dem. Hva som motiverer dem til å spre konspirasjonsteorier og falske nyheter.
Bloggere som Rene Kleveland gjør sånt for moro skyld. Men jeg mistenker at personene nevnt ovenfor ikke har nevneverdig humoristisk sans. Kall det en magefølelse.
Jeg har alltid hatt en fascinasjon for det delinkvente sinn generelt sett.
Ideologi over kvalitet
Mitt inntrykk er at svært mange politiske ansettelser som disse har en del urent mel i posen. De blir gjerne ansatt fordi de har den «riktige» politiske lojaliteten. Ikke fordi de kan gjøre en god jobb.
På alle måter en trist utvikling. Men sånn er det.
Det morsomste er hvordan løgnmediene, og aktivistmiljøene rundt dem, aktivt prøver å dekke over for hverandre når de blir knepet i løgn. Som om de ikke bare kan innrømme en feil og si ting som det er.
Kanskje er denne trangen til å aldri innrømme feil, og fortsette å late som om feilene er fakta, nettopp det som er aller mest trist.
