Vi europeere lever i et samfunn i fritt forfall. Et samfunn som er alvorlig sykt. Sykdommen som forråtner samfunnet vårt fra innsiden er en kreft, som innen akademia og samfunnsforskning kalles kulturell marxisme. Kulturmarxistiske grupper, organisasjoner, bevegelser, partier, menigheter, publikasjoner, tenketanker, trossamfunn og NGO-er utgjør på en måte kreftsvulstene. Hver enkelt individuell kulturmarxist er en kreftcelle.
Denne kreften har spredd seg til offentlig forvaltning, skoleverket, mediene, justissektoren og privat næringsliv. For å nevne noen eksempler. Kreften har forråtnet hele lokalsamfunn og byer, i både Norge og i Europa for øvrig. Sykdommen har ført til endeløse personlige tragedier. Som med hvordan tusenvis av britiske småjenter systematisk har blitt voldtatt av barbariske saraseere i byer som Rotherham, Oxford, Rochdale, Newcastle, Peterborough og Bristol. Overgrep som har fått foregå i mange år, med etablissementets velsignelse. Personlige tragedier, som med alle menneskene som har mistet jobb, hus og familie som følge av at de er kritiske til denne sykdommen. Kritiske til kulturmarxisme og den onde venstresiden.
Vi kan observere at denne kreften dreper både kulturen, tryggheten og folkets visshet om fremtiden. Vi kan observere at kreftsvulstene og kreftcellene blant oss vokser og trives.
Figurene som utgjør denne kreftsykdommen som angriper samfunnet vi lever i, er ofte å observere som mørke skygger i maktens korridorer. Lobbyister, politikere, venstrevridde redaktører og journalister, samt myndighetspersoner, som utgjør en radikal og omfattende femtekolonne. De er på et personlig nivå styrt av grådighet etter materielle goder. De er styrt av et begjær etter makt. Ødeleggelse og undergang er alt de bærer med seg inn i vår verden. Løgnene deres og ondskapen deres kjenner ingen begrensninger.
Og vi tolererer det. Vi godtar at disse figurene får drive sin subversive virksomhet blant oss. Vi godtar at de bor i våre nabolag, samt at de opptar våre arbeidsplasser. Vi godtar at deres barn går på de samme skolene som våre barn. Vi godtar at disse figurene misbruker maktposisjoner til å drive forfølgelser og undertrykkelse av vårt folk. Vi godtar disse figurenes sadistiske tilbøyeligheter, fordi vi ønsker å tro at de er som oss selv. Fordi vi ønsker å tro at de er våre medmennesker. Vi lar disse hensynsløse parasittene suge blod fra samfunnet vi lever i – mens vi stilltiende ser på at de gjør det.
Vi har latt disse parasittene ta kontroll over politiet, mediene, domstolene, politikken og næringslivet. Vi lar disse parasittene og djevlene stigmatisere, lyve og jage enkeltpersoner i samlet flokk. Vi lar dem ødelegge barnefamilier, samt hjemmene og livene til uskyldige mennesker. Vi lar dem holde på – og vi lar dem lage spillereglene.
