Silkevenstre. Rødvinssosialister. Twittervenstre. Anstendighetshøyre.
Kjært barn har mange navn.
I Norge utgør de en makt- og pengesterk elite. En meningsbærende elite. Bestående av politikere, advokater, journalister, forfattere, kommentatorer, NGO-ledere og forskere.
De er hatet og foraktet av mange. Likevel føler de seg opphøyet over befolkningen. Til et nivå hvor de anser seg berettiget til å bestemme hvordan du skal leve.
Ofte proklamerer de at de er for ytringsfrihet, meningsfrihet og demokrati. Disse verdiene skal angivelig være noe de kjemper veldig mye for.
Sannheten er at de kun står for slike verdier når det gagner dem selv økonomisk. Som når de skal kvoteres inn på arbeidsplasser de ikke fortjener, eller inn i symbolske verv. Eller når de skal selge de generiske og intetsigende bøkene sine – så de kan tituleres som forfattere – og deretter avbildes foran en bokhylle for at de skal se smarte ut.
Snakket om ytringsfrihet, meningsfrihet og demokrati er bare retorikk. Alt sammen er en del av et nøye uttenkt renkespill. Et maktspill hvor det endelige resultatet blir mer makt, og mer penger, til denne marginale eliten.
De lever trygge og privilegerte liv på nær sagt alle måter. Fine boliger. Fine biler. Dyr mat. Merkeklær. Årgangsviner. Reiser og ferieturer. Dyr kunst og kostbare rokokkomøbler. Ting de liker å vise frem i sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter.
Samtidig er forakten deres for arbeiderklassen og vanlige mennesker meget tydelig. De nyter å sparke nedover. De elsker å gi uttrykk for hvor dumme, fordumsfulle og fæle vanlige folk er.
Mens de selv grafser til seg stadig mer.
Å se faenskapet for hva det er
Jeg mener det er riktig å ta seg tid til å studere disse elitene. Virkelig dra til seg inntrykket av hva de egentlig er.
Synet av hendene deres for eksempel, idet de grådige fingrene deres griper etter de fineste grønnsakene på butikken.
Lyden av når de prater og uttaler konsonanter. Den stramme lukten av dyr parfyme og etterbarberingsvann. Luften de skaper rundt seg i et lukket rom. Det synlige laget av foundation og make-up de smører på den sarte ansiktshuden sin, for å skjule merker og fremstå som sunnere enn hva de er.
Blikket deres når de ser noe som de vil ha. Viljen deres til å bane seg vei i verden, mens de tråkker på andre og etterlater ødeleggelse.
Nepotismen. Løgnene. Ondskapen.
De tomme, stupide øynene.
Alt dette fyller meg med dyp avsky. Og jeg er ikke alene om det.
Det er hva jeg egentlig mener.
