Vi kan vel alle være enige om at politikere som Eivind Trædal ikke er spesielt intelligente eller oppegående mennesker. På mange måter kan de minne litt om melkekyr – som rauter, spiser grøntforet sitt, og lårer stinkende retoriske ruker.
Men hvordan ble disse latterlige og tvilsomme figurene så sentrale i norsk politikk?
Svaret på dette spørsmålet er ikke helt enkelt. Naturlig nok. En hel del komplekse og dels innviklede prosesser har bidratt til dette fenomenet.
Uansett. Det korte svaret er penger.
Det lange svaret er at Norge, som alle andre land, har en overklasse som trenger at noen fronter deres interesser. Til dette formålet trenger de politikere som er føyelige og lett påvirkelige. Noe som ofte er en egenskap som følger mennesker med en IQ godt under gjennomsnittet.
Nyttige idioter
En evneveik politiker er en nyttig brikke i et større spill. Fordi disse enkelt kan manipuleres til å fronte nær sagt hva som helst.
Miljøpolitikk er kanskje spesielt egnet til dette formålet. Siden miljøpolitikk lett kan misbrukes til å påvirke større kapitalinteresser. Investorer, selskaper og stater kan ha interesse av at områder ikke godkjennes for oljeboring. Eller de kan ha interesse av å forflytte biltrafikken i Oslo sentrum, for å dermed påvirke alt fra boligpriser til handelsvirksomhet i en gitt retning.
I tillegg blir disse nautene av noen marionettpolitikere en slags sympatimagneter. Folk lar seg irritere og provosere av deres bunnløse dumskap, og det kan fort komme en del uheldige kommentarer som følge av dette. Kommentarer som politikerne og deres medier plukker opp, og deretter misbruker til å fronte både disse politikerne og elitene bak dem som «ofre».
Slik sett er politikere som Eivind Trædal nyttige marionetter for interessenter som trekker i trådene.
Smartere, men fortsatt retardert
Å bli dummere enn Eivind Trædal er umulig, uten å være avhengig av bleier. Derfor er de andre sosialistiske marionettene litt mer intelligente. Selv om heller ikke disse helt når opp til det som må betegnes som normalt evnenivå.
Én av disse er Audun Lysbakken. En mann som er så korka at han fronter nær sagt hva som helst av spekulative politiske påfunn. Deriblant støtte til hemningsløs masseinnvandring av nye slaver fra den tredje verden. Samt å drive aktiv promotering for kapitalinteressene bak Pride-industrien.
Sosialister er på ingen måte hva de en gang var.
Pride er en kommersiell merkevare, omtrent som Coca-Cola. Enorme kapitalinteresser ligger bak industrien, i form av økonomisk støtte til NGO-er, aktivistgrupper, politiske interesser, og ikke minst populærkulturen.
Hollywood gjør seg enorme inntekter på spillefilmer og TV-serier som tar for seg Pride-tematikk. Nettopp fordi det er så populært, og fordi det er en lønnsom merkevare.
Hvis Lysbakken virkelig var en ekte sosialist, ville han uten å nøle tatt avstand fra slike amerikanske påfunn for å generere kapital for de rikeste.
Men her ser vi ham likevel. Han kunne like gjerne gått i en marsj som reklamerte for kommersielle merkevarer Apple, Pepsi eller Toyota.
Ikke videre oppegående med andre ord.
Men like fullt en nyttig idiot for storkapitalen, når de ønsker å gjennomføre demografiske eller strukturelle endringer i samfunn og kultur – i den hensikt å bane seg vei til mer penger.
Menneskelige brikker
Så her har du svaret på hvorfor påfallende dumme mennesker løftes opp og fram i politikken. De er bare brikker i et større spill, som til syvende og sist handler om forflytting av makt og penger.
Selv er disse politikerne neppe klar over hvilken rolle de selv spiller i det store bildet. Men det er kanskje best slik.
Likevel er disse politikerne en fin demonstrasjon av hvordan naivitet kan misbrukes til å nå ofte kyniske og spekulative målsetninger i et samfunn.
Både disse politikerne, og velgerne som stemmer på dem, mangler forståelse av hvor kynisk politiske spill faktisk kan være. Samt for hvordan sterke pengekrefter kan misbruke demokratiske prosesser til sin fordel.
Da er det kanskje bedre med partier som Høyre og Fremskrittspartiet. Partier som åpent støtter skattelette for de rikeste, samtidig som folk flest dynges ned av alle mulige skatter og avgifter. Disse partiene er i det minste åpne om hvor de står, og åpne om hvilke tvilsomme interesser de har.
Noe som disse nyttige idiotene i norsk politikk ikke er.
