I en illegitim rettsstat, blir mennesker forskjellsbehandlet på bakgrunn av status, økonomi og personlige forhold. En stat som praktiserer slik forskjellsbehandling av mennesker, er en autoritær stat – ikke en rettsstat.
Norge er bare ett av de mange landene i verden som påberoper seg å være en rettsstat og et demokrati. Ingen av delene er helt sant.
Folk med dårlig økonomi i Norge har ikke den samme muligheten til å hevde sin rett, som det folk med bedre økonomi har. Fattige i Norge kan få tilbud om såkalt fri rettshjelp, men dette er svært begrenset.
Oppdatert: For å lese mer om hvem som kan få fri rettshjelp eller ikke, kan du gjøre dette på nettsidene til Statens sivilrettsforvaltning.
I mange tilfeller har folk så dårlig økonomi at de velger å prosedere på egen hånd i det norske rettssystemet. Noe som sjelden eller aldri fører noe konstruktivt med seg.
Tidligere har det vært eksempler på både sivile saker, og straffesaker(!), hvor den anklagede part har måttet stille uten advokat. Fordi det er for dyrt. Dette er fordi det offentlige ikke dekker utgiftene til forsvarer i promillesaker og inndragningssaker, samt i noen saker hvor det ikke er aktuelt å idømme tiltalte mer enn seks måneder fengsel.
Noe som kommer frem i straffeprosessloven §§ 96 og 99.
Kanskje Norge er en fungerende rettsstat for de øvre klassene i samfunnet. For folk som har råd til å betale advokater hva de koster. Men for vanlige folk, for menigmann, er dette en tilnærmet umulighet i enkelte tilfeller.
Likevel kaller vi Norge en rettsstat.
Elitenes arena
Rettspleien i Norge har blitt en arena for de rike, samt for de som er tiltalt i straffesaker og som får forsvarer dekket av det offentlige.
Dommere og advokater tjener seg søkkrike på å loppe vanlige folk for penger gjennom rettspleien. Bare det å oppbevare et testamente i tingretten, eller varsle en stevning, koster mange tusen kroner i såkalte rettsgebyr.
Noe som er en sterk indikator på at domstolene er for de heldige få. For dem som har tykk nok lommebok.
Les også: Loven er åpenbart ikke lik for alle
Jeg mener det er på tide å revurdere den strukturen som eksisterer i dagens rettssystem. Slik at det å kunne hevde sin rett for domstolene blir gratis for offentligheten. På den måten vil alle kunne hevde sin rett gjennom rettspleien, og man unngår at domstolene blir en tumleplass for de pengesterke.
Men dette ligger trolig veldig langt frem i tid.
Ingen norske partier har som del i sitt prinsipprogram å gjøre rettspleien i Norge mer tilgjengelig for folk flest. For arbeiderklassen og underklassen. Kanskje frykter partiene at de vil tape stemmer på slike forslag. Kanskje de pengesterke ikke ønsker å stemme på partier som vil legge til rette for at hvem som helst kan hevde sin rett i domstolene.
Hva vet vel jeg?
Men det jeg vet er at det åpenbart er på høy tid med omfattende endringer i rettsystemet i Norge. Slik at Norge på nytt kan titulere seg som en rettsstat. For det har vi ingen rett til å kalle oss i dag.
I alle tilfeller ikke i praktisk forstand.
Folks tillit til systemet
Nærmest daglig leser jeg om mennesker som har mistet all tillit til det norske systemet. Enten det dreier seg om rettspleien, politiet, barnevernet, helsevesenet, kommunal forvaltning, demokratiet eller annet.
Tilsynelatende virker det som om det bare blir flere og flere som mister denne tilliten til systemet. Enten på grunn av egne erfaringer, og påfølgende skuffelser, eller med at de blir vitne til hvordan andre opplever et møte med systemet.
Begge deler kan virke like avskrekkende.
Når folks tillit til systemet synker, så er det alltid en årsak til dette. Og den årsaken er som regel alltid å finne hos systemet selv. Hos den statsforvaltningen som har påtatt seg ansvaret for å ivareta rettigheter til befolkningen.
I tilfellet med Norge er feilen trolig at vi har et gammelt og lite hensiktsmessig lovverk. Selv etter at vi fikk «ny» straffelov fra 2005.
Forskjellene blant folk blir ikke mindre. Å ivareta rettighetene til arbeiderklassen og underklassen, bør derfor bli en prioritet både blant norske politikere og blant den øvrige statsforvaltingen.
Vi kan ikke ha det slik at vi får en overklasse som har en rekke rettigheter og muligheter som den vanlige mann i gata ikke har.
Noe som vi er på god vei til å ende opp med, dersom vi ikke endrer kursen.
Slik det er nå, kan ikke folk flest stole på at rettsstaten kan hjelpe dem å hevde sin rett.