Av Anonym
Er det nå lagt en mer eller mindre usynlig forventning om at hvite mennesker bare skal gi opp, forventninger som både hvite mennesker og «de andre» kan sanse og ta innover seg? Er det lagt et løp for hvite mennesker som på mange måter gjør det vanskelig å få barn og samtidig lett å velge bort barn?
Når en afrikansk kvinne har fem barn, så er det liksom vanlig, men når en hvit kvinne har fem barn så er det enten «Wow!» eller «Hvor lav utdanning har du?». Er det en rettferdig anskuelse? Videre ser mange at hvites land er for alle, både de hvite og «de andre». Før hadde man et forsvar for å verne om seg selv og sine, sin arv og mot så påtrengende store volum utenfra. Kanskje er en underliggende kraft i det med «hvit overgivelse» at mye ser ut til å gå i oppløsning, så hvorfor da på tross av dette produsere flere av sin gruppe?
Mange kan plukkes til Norge fra riktig så fjerne strøk, fra grupper hvor mange viser seg å være ukompatible med Norge og det norske (og da tenkes det ikke Finland, ikke Polen og andre europeiske land), og dermed må det kalles en slags invitasjon (når det føles invaderende). Noen har altså valgt å kalle det mange anser som en slags invasjon for en invitasjon, så det er ikke rart at innvandring splitter, på ulikt vis.
Mens alt dette skjer, så dør de store norske etterskrigskullene ut (der så og si alle er etnisk norske) samtidig som norske kvinner får ytterst få barn eller velger bort barn, så man blir ikke mattegeni av å konkludere med at nordmenn om få tiår utgjør/kan komme til å utgjøre en mye mindre andel av totalbefolkningen. Det igjen kan fort føre til at norske verdier og væremåte forvitrer, og at det kan komme flere krav som ikke burde eksistert hverken i Norge eller i andre europeiske land.
Kanskje litt negativt, kanskje litt konspiratorisk, men likevel… Jeg tror ikke tankene er så fjerne som enkelte sikkert vil kalle dem.
