I dag fikk jeg sensur på semesterets eksamen i KULT3304, og fikk til min store overraskelse en B. Fornøyd som jeg var ville jeg feire triumfen. Så jeg bestemte meg for å kjøpe et puslespill og et par boksøl. En venninne ble med meg på City Syd, og der fant vi et fint motiv. Et motiv med angivelig 500 brikker, til 129 kroner.
Når jeg kom hjem inntok jeg posisjon ved kjøkkenbordet og begynte å sortere brikkene mine. Brikkene med hjørner og flat side for seg, og ulike mønstre og farger i små hauger nede i esken.
I rundt fire timer ble jeg sittende lykkelig i min egen verden og bare legge brikker på plass, mens jeg nippet til en kald pils. Alt var helt perfekt. Jeg opplevde lykke.
Omsider ble jeg ferdig med hele motivet. Men som jeg fikk en gryende mistanke om underveis, så mangler motivet en brikke. Og det er ikke min feil. Jeg passet veldig godt på å ikke rote bort noen av brikkene. Brikken var bare ikke med i esken.
For å være ærlig så synes jeg det hele bare er ironisk morsomt. Her hadde jeg gledet meg til å feire min egen fortreffelighet med et puslespill. Og så ender det bare med å vise seg at puslespillet har en feil. Jeg mener sånt er veldig typisk. Veldig typisk meg. Ingenting kan liksom bli helt perfekt. Alltid er det noe som er feil, som trekker opplevelsen ned. Men jeg tror sånt er min prøvelse. Så jeg ler bare når det skjer. Egentlig er det jo bare komisk.
Jeg har likevel kost meg med puslespillet mitt. Den ene brikken skal ikke få ta fra meg den gleden. På en måte har det uperfekte også sin sjarm.
