Fra Fria Tider.
På overflaten kan Syrizas valgseier virke som at en systemkritisk og antiglobalistisk venstrebølge akkurat nå har tatt makten i Hellas. Men hva vi er vitne til er hvordan det EU- og bankvennlige etablissementpartiet Pasok har byttet navn og stiftet regjering.
For å forstå hva som akkurat har skjedd i Hellas, så må vi kikke litt tilbake på landets nylige historie.
I 1967 lyktes det USA å få til et militærkupp i hovedstaden Aten og en knallhard junta styrte deretter frem til 1974, når det konservative høyrepartiet Ny Demokrati tok over.
Etter valget i 1981 fikk et sosialistisk parti for første gang stifte regjering i Hellas, nesten fjorten år etter at juntaen hadde blitt satt til makten av USA.
Det nye regjeringspartiet het Den panhellenske sosialistbevegelsen, (PA.SO.K), og brukte slagordet «Forandring» for å mobilisere arbeiderbevegelsen til valgurnene. (Likt det president Obama brukte i USA).
Man lovte å bryte helt med den daværende troikaen; Washington, Wall Street og Brussel. Hellas skulle ikke bare klippe båndene med USA og Nato, men også forlate EU. Bare ett år tidligere hadde landet blitt unionens åttende medlemsstat.
Men selvsagt forlot ikke Hellas verken Nato eller EU. Pasoks valgløfter ble fort glemt og den nyvalgte sosialistlederen Andreas Papanderou tok imot penger fra EU’s støttefond og lot et gullregn av særrerettigheter og gaver regne ned over sine kjernevelgere. Tyske arbeidere fikk betale for festen. Og greske sosialistvelgere beholdt sin velferd.
Valgløftene om å gå ut av Nato og EU var imidlertid ikke de eneste prinsippene som Pasok med tiden vek ifra etter valgseieren. Den regjeringen som Syriza nå kommer til å erstatte er en storkoalisjon mellom høyre og venstre, der Pasok og Ny demokrati før styrte landet sammen.
De grenseløse valgløftene som ble utdelt av Syrizas partileder Alexis Tsipras under vinterens valgkampanje minner ikke rent så lite på hvordan Andreas Papandreou snakket, eller for den saks skyld hans sønn, George Papanderou, som lovet gull og grønne skoger før hans kortlivede sosialistregjering falt sammen under finanskrisen i 2011.
Den nyvalgte greske statsministeren har sagt at Syriza skal gjenopprette lønninger og pensjoner til de nivåene som var før gjeldskrisen traff landet. Også bonuser for statsansatte skal gjeninnføres på samme nivå, ifølge Tsipras. De som behøver, skal få gratis strøm og matkuponger, samtidig skal eiendomsskatten fjernes og gjeld skal avskrives.
«Det finnes penger», var George Papandreous standardsvar på hvordan hans regjering skulle ha råd å innfri alle høytflyvende venstreløfter. Idag ler grekerne av denne frasen. Men faktum er at Alexis Tsipras har lykkes å vinne valget gjennom å bruke omtrent den samme substansløse retorikken.
Tsipras har lovet at han kommer til å «reforhandle» støttepakkene fra EU og den europeiske sentralbanken ECB, «sånn at det kommer folket til gode og ikke bankene». Han har lykkes å betegne den sittende storkoalisjonen som bankenes og tyskernes håndtlangere. Ikke sjelden kombinert med å kalle dem alt fra «forrædere» til «fascister». Den polariserte retorikken har fungert – på mandagsnatten var det klart at Pasok kommer til å få rundt 4.8 prosent prosent, mens Syriza nærmer seg en egen majoritet i parlamentet.
Men retorikk er retorikk. I virkelighetheten lover Syriza ikke å gjøre noenting annet enn å «forhandle» utifra en svært dårlig forhandlingpsosisjon. Man kommer ikke til å forlate EU, uansett hvordan forhandlingene går. Og det er faktisk ikke spesielt sannsynlig at man går ut av euroen eller lykkes å endre noe substansielt i avtalen med den såkalte troikaen – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og det internasjonale valutafondet (IMF). Spesielt IMF er vant med å håndtere vanskelige og sløsaktige venstreledere som kommer til makten på grunn av folkelig misnøye med valutafondets siste innstrammingstiltak. Det slutter nesten alltid med at samme lånebeløp betales ut og at IMF kun tillater kosmetiske forandringer i innstrammingstiltakene.
Etter George Soros sin spekulasjon mot den svenske kronen i begynnelsen av 1990-tallet, tvang det Göran Persson som ny finansminister å reise til utlandet for å overbevise de internasjonale finansinstitusjonene om å låne ut penger til Sverige. Femten år senere hørte man han fremdeles fortelle om den traumatiske opplevelsen av å bli kryssforhørt av «27-årige finansvalper i London, på Wall Street og i Paris». Men når han kom hjem igjen avviklet han snilt både tannhelsetjenesten, sosialhjelpen og muligheten for andre enn innvandrere, tapere og narkomane å få sosialhjelp. Finansvalpene hadde vunnet.
Noen tror kanskje at en gresk kommunist som Alexis Tsipras kan stå imot trykket bedre enn en svensk finansminister når de internasjonelle finansinstitusjonene setter press. Men når Sverige gikk med på nedskjæringene i velferden hadde de en uendelig mye bedre forhandlingsposisjon enn det Hellas har idag.
Dessuten har Syriza vokst seg store på bekostning av Pasok. Det har ført til at mange travere fra det bankvennlige gamle regjeringspartiet har gått over til Syriza. Ledelesen er i dag full av tidligere Pasok-ministere, regjeringspolitikere og fagforeningspamper. Den som følger med i nyhetsrapporteringen de kommende dagene kan vente seg å se flere kjente Pasok-navn som Sakorafa, Kouroublis, Tsoukalas og Tzakri dukke opp i det nye kabinettet. Tilogmed Syrizas gallionsfigur, 92-årige Manolis Glezos, er en gammel Pasok-politiker.
Fra venstresiden er man henrykt over at et «radikalt venstreparti» for første gang får stifte regjering i et EU-land. I den nasjonalistiske leiren gledes personer som Marine Le Pen over valgseieren, sannsynligvis fordi hun tror at Syriza kommer til å bryte med troikaen og dermed får hele eurosamarbeidet til å knake i kantene.
I virkeligheten kommer Syriza å fungere som en slags sikkerhetsventil for EU og banksektoren – et parti som ikke har lovet å trekke seg fra verken euroen eller avtalene med IMF, men som allikevel kan absorbere misnøyen hos hellas’ arbeidervelgere. På den måten er Syriza, akkurat som Pasok, først og fremst troikaen og bankenes parti.