fbpx

22. juli – dagen som delte Norge og avslørte Arbeiderpartiet

22. juli, 2011. Dagen da Anders Behring Breivik utførte et terrorangrep mot regjeringskvartalet i Oslo sentrum og Utøya, der Arbeiderpartiet hadde sin politiske ungdomsleir. 77 drepte. Hundrevis ble skadet. 

Det som gjør Breiviks handling så betydningsfull og markant er at det hele skjedde på bare noen få timer. Det ble for mye vold og drap samtidig. Det ble for mye belastning på kropp og sinn. Norge har i stor grad vært forskånet for slike betydelige menneskelige tap på så kort tid.

Men drap og terror i det norske samfunnet er ikke noe unikt. Ei heller store ulykker med store tap av menneskeliv. Det foregår rundt oss hele tiden, bare i lavintensitetsskala. En skyteepisode der. En voldtekt der. Et knivran her. En religiøs hatforbrytelse der. På 1980-tallet kunne man ankomme Oslo S og ikke se en eneste ikke-vestlig innvandrer. Så kom det en liten håndfull. Deretter var det normalt å se dem hele tiden. Så ble de en betydelig del av gatebildet. I enkelte tilfeller utgjør de majoriteten av menneskene rundt deg. Til slutt vil man kun enkeltvis observere den etniske nordmannen. Så er det hele over. 

Denne utviklingen er betydelig mer ondsinnet og grotesk enn det Anders Behring Breivik sto bak. Den tok imidlertid 40 år i motsetning til de 4 timene terrorangrepet i 2011 fant sted.

Det dreier seg om det planlagte folkemordet på nordmenn gjennom masseinnvandringen. Ansvaret ligger hos politikerne – som har åpnet for den – og hos den enkelte som har ankommet Norge og utøver kriminaliteten. Det handler om å la hele bydeler, skoler og boligområder bli minoritetsområder for nordmenn. Det handler om å la kriminalitet i alle typer og former utøves mot den etnisk norske befolkningen, slik at vi sakte men sikkert drives ut av våre tidligere nærområder. Mange dør før de rekker å komme seg ut av bysentrum og bydelene. Enten gjennom grov vold, selvmord som følge av psykiske lidelser, narkotika og alkoholmisbruk, eller ved at de ikke stifter familie og dør alene. Deres fellesarealer ble tatt fra dem. Deres daglige trygghet likeså. Deres nabovennskap og samhold forvitret med de stadig nye og fremmede navnene på dørklokkene i oppgangene.

Da undertegnede gikk på Lakkegata skole på begynnelsen av 1980-tallet var det kun nordmenn i klassen min. Under 40 år senere er etnisk norske elever i klart mindretall. Før 2040 vil etniske nordmenn være i minoritet i Oslo. Før århundret er over vil det samme skje for hele Norge. I historiebøkene omtales slik som etnisk rensing og folkemord i forbindelse med indianerne i USA, aboriginere i Australia og tibetanere i Kina. Men i vestlige land stopper denne type retorikk i forhold til etniske europeere. Fordi vi ikke gjør opprør. Fordi vi stort sett sitter stille som frosken i panna til det er for sent. Da er ordlyden «mangfold gir styrke» og «flerkultur er berikende». Dessuten besitter vi den fryktede arvesynden som gjør at vi aksepterer folkemordet mot nordmenn kun på grunn av vår hudfarge og etniske bakgrunn.

Over 100 nordmenn har blitt drept av mennesker med innvandrerbakgrunn de siste tiårene, uten at dette noensinne er et tema hos verken politikere eller media. Det finnes ingen museer, monumenter, markeringer eller debatter i det offentlige Norge om årsaken til disse drapene. Hvorfor? Fordi alle ofrene var etniske nordmenn? Fordi det er verdt prisen for et flerkulturelt samfunn? Det er ikke sikkert familiene, barna og foreldrene til disse ofrene er enige i akkurat det.

Men tilbake til 22. juli-debatten og de årlige markeringene.

NRK, Arbeiderpartiet, de øvrige rødgrønne partiene, LO, utdanningsvesenet og akademia, er fullt og helt i venstresidens hender. Legger man på religiøse pressgrupper som jøder og muslimer, så er sirkelen fullendt. Derfor blir 22. juli-markeringene ensidige og uten faktiske politiske løsninger. Man evner ikke å se på problemet fra ulike sider og argumenter. Man skal bare observere og akseptere det som skjedde. Utnytte det til egen politisk vinning. Vinne flere stemmer. Få mer sympati. Og bruke det som brekkstang for å stilne de som sier imot. Det hjelper selvfølgelig at det har blitt en million-industri med offentlige midler og heltidsarbeide for forskere, forfattere, antirasistisk arbeide, museer, politiske og historiske sentre, politistillinger og andre som jobber rundt dette feltet.

Ingen politiske tiltak er tatt utenom å sette opp betongklosser utenfor alle regjeringskontorer i hovedstaden, samt enkelte kjøpesentre. Vi har også bevæpnet politi på 17. mai. Dette er forøvrig innført i høyere grad for å stoppe dagens radikale muslimer bosatt i Norge enn nye breiviker.

Og hatet og presset mot de som står opp mot det rødgrønne nettverket rivaliserer Breiviks manifest både to og tre ganger. Enhver som har valgt å stille seg på motsatt side av Arbeiderpartiet og deres maktsentra vet hva jeg snakker om. Personhets, mobbing, tap av jobb, tap av skoleplass, drapstrusler, vold, press fra politimyndigheter og rettsstaten. Virkemidlene er like skremmende som de er mange. Nylig tok en aktiv innvandringsmotstander livet sitt som følge av dette presset. Han etterlot seg et lite barn. Han var et offer på lik linje med de som døde av Breiviks handlinger. Drept av medias hets og politikernes heksejakt. Men ingen rose venter på hans grav. Ingen minnesmarkering venter ham med varme ord fra statsministere eller politiske kommentatorer i norske medier.  

Anders Behring Breiviks handlinger hadde ikke eksistert uten globalistene i FN, EU, Arbeiderpartiet og de andre maktpartiene på Stortinget. Han er et produkt av politikernes grådighet og utopiske politiske visjoner. Deres ønske om mer makt og å forme samfunnet etter ideologier som har tatt livet hundrevis av millioner mennesker i Kina, Sovjetunionen og Sør-Amerika. På Utøya hang det bilder av massemorderen Che Guevara. Et område på øya ble omtalt av de som brukte den som «Bolsjevika». Man inviterte radikale rasister og islamister dit på foredrag. Som man sår høster man, heter et ordtak. Maner man frem utenforskap, hat og rasisme, så vil det ramme deg tilbake i like høy grad. Kanskje verre.

De tapte livene på Utøya er en tragedie. Breivik er en massemorder. Men ikke la Arbeiderpartiet, media og den politiske venstresiden utnytte det til egen politisk vinning slik de gjør i dag. Det beste vil være å ta lærdom av hendelsen og forhindre at lignende skjer igjen. Det gjøres ved å stille klokka tilbake til 1980, da jeg som førsteklassing satt på Lakkegata skole og Norge ennå ikke hadde importert terrorfrykt, islam, bevæpnet politi eller rasisme i samfunnet.

Da hadde ikke 22. juli funnet sted.