Andelen unge uføre i Norge stiger nå eksplosivt. En skremmende stor økning i generasjonen av de som skulle ta over styring og stell i ”verdens beste land å bo i” er nå så tungt og vedvarende syke at staten må forsørge dem 100 prosent. Kanskje for resten av livet. Siste syv år har det doblet seg fra 10 000 til 20 000. En eksponentiell vekst truer alene hele nasjonens fremtid.
Orker ikke mer
En sosialkulturell politikk som er så grøftekjørt at nasjonens barn og unge ikke orker mer i livet burde vært førsteside hver dag og fått journalistene til å spørre seg hva i huleste er det vi gjør feil. Men paradoksalt nok får i stedet de snakkende klasser gratis sendetid i mediene og hamrer løs hvor fantastisk vi har det i et av verdens rikeste og beste land.
Feminister har erklært naturen krig og bidratt til at familier knuses. En gjennomgripende ateisme har fjernet enkle menneskers sunne gudsrespekt for å skade andres liv og eiendom. Sosialismen og kommunismen har gitt de unge en forestilling om at velstand vedtas og ikke må skapes. – Djiwee – Samfunnsdebattant
Sosial angst
Mange av ungdommene sier de sliter med ”sosial angst”. Sosial angst defineres som en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker eller der du skal prestere noe. Fenomenet var nærmest ukjent for bare få tiår siden. Sammen med spiseforstyrrelser, svekket selvfølelse og usikkerhet utgjør nå disse symptomene på mental ulikevekt en stadig større andel av uføre-epikrisene til personer i ungdommens ”fagraste vår” – tyveårsalderen.
Hvordan er det mulig å tro at aggresjon og destruktiv adferd blant barn og unge kan elimineres når sosionomene foreskriver klapp på skulderen som medisin på blå resept? Selv ikke Asbjørnsen & Moe klarte å klemme noe så fantasifullt og naturstridig ut av eventyrhodene sine.
”Forskere”
”Forskere” betalt av staten søker selvfølgelig å legge skylden på foreldrene som i følge dem genererer ”motløshet” hos de håpefulle. Men hvem i huleste har aldri smakt på motløshet? I stedet degges det for høyst naturlige menneskelige utfordringer i den grad at det meste sykeliggjøres. Det gir i beste fall psykologer, sosionomer og barnevernspedagoger nok å stulle med. Men ingen av disse ”akademikerne” med sugerør i statskassen retter skytset dit det virkelig hører hjemme. Nemlig mot eliten som på historisk kort tid har skapt et samfunn så omskiftende, usikkert og urolig at noen og enhver begynner å føle det på både kropp og sjel.
Naturen erklæres krig
Feminister har erklært naturen krig og bidratt til at familier knuses. En gjennomgripende ateisme har fjernet enkle menneskers sunne gudsrespekt for å skade andres liv og eiendom. Sosialismen og kommunismen har gitt de unge en forestilling om at velstand vedtas og ikke må skapes. Men det verste er likevel at smårollinger skal fjernes fra mors trygge favn og puttes i barnekenneler, der vilt fremmede statsautoriserte ”pedagoger” stepper inn som betalte morssubstitutter med politisk korrekte meninger.
Oikofobien – selvhatet – har altså nådd et stadium der selv samfunnets minste byggesteiner skal males i stykker i en revolusjonær kvern for å gjøre ende på nettopp den kulturen de daglig skryter av. Selvmotsigelsene står i kø, der alt det våre forfedre gjorde mønsterkulturelt, nå skvises i stykker bit for bit – dag for dag.
Ingen tar ansvar
Og prisen for denne eksperimenteringen dyttes fra toppen og nedover i uskyldsrekkene. Helt ned til de aller ferskeste – barn og unge. De gamle har lenge vært en uønsket utgiftspost i budsjettene. Nå ser sannelig barn og unge ut til å havne i samme kategori. Kanskje derfor statsfeministene går i tog for å la mamma drepe ungene før de blir født. Så kan vi heller importere voksne fra andre deler av verden. Faren er vel imidlertid at mange av disse også kan bli temmelig ”motløse” for den nette sum av 20 000 + kroner i måneden. Da er det ingen andre enn seg selv regjering, byråkrati og deres mediale heiagjeng kan skylde på og føleri-pyramidespillet har nådd endeholdeplass.
Men da starter de vel revolusjonen…
