Kommentar:
Det er interessant å se NRK i beste sendetid ha politiske kommentatorer som forsøker å minimalisere opptøyene i Paris og mange andre byer i Frankrike. Det rasjonaliseres og trivialiseres, nesten så man sammenligner det med et 1. mai tog i en søvnig norsk by. «De ønsker bare bedre skoler og flere muligheter, og det er vel forståelig?» I virkeligheten er opptøyene av en så omfattende art at franske myndigheter så seg nødt til å innføre portforbud og har arrestert tusenvis av mennesker, som nå risikerer mange år i fengsel og måtte betale hundrevis av millioner i erstatning.
En fransk forfatter har sett på hvordan hovestrømspressen i Vesten har relativisert opptøyene og vi kaller det for hva det er – en forsmak på en ny venstreorientert revolusjon, denne gangen med fremmedkulturelle og fremmedreligiøse elementer i befolkningen som spydspiss. Disse har en betydelig lavere terskel for vold og vandalisme, som gjør dem til perfekte instrumenter for den ekstreme venstresiden som kan sitte trygt i forstedene og bak hagegjerdene sine, og beskue gatetroppene rive i stykker bysentrum og brenne ned historiske minnesmerker.
Innlegg:
Den franske geografen og essayisten Christophe Guilluy har formulert det tydeligere enn de fleste: Venstresiden er ikke lenger venstresiden så snart den har brutt med de folkelige klassene.
Den samtidige ekstreme venstresiden er ikke opprørt for situasjonen for «folk nede på gulvet». Det er toppen av den kulturelle lavere middelklassen som har kolonisert fattigdommens språk for å gjøre det til et kjennetegn på sosial status.
Hvem utgjør den nye kjernen?
Den typiske profilen til kjernen av militante og intellektuelle er ikke arbeideren, den perifere ansatte eller den prekære i forstaden:
Sosial bakgrunn: I hovedsak hvite kvinner med høyere utdanning – fra bachelor til master og statlige eliteskoler, eller tilsvarende innen samfunnsfag, utdanning og kultur.
Geografi: Urbane, med tilhørighet i storbyene.
Motsigelsen: De hevder å være «nære folket» som de sier de forsvarer, men er i praksis dets eksakte sosiale og kulturelle motsats.
Guilluy snakker om et nesten antropologisk brudd mellom dem som snakker om folket og folket selv. Sosiologien til militantene og talsmennene er i høy grad preget av høyere sosioøkonomisk status.
Fra klassekamp til bobo-allianse
Siden 1980-tallet har den dominerende venstresiden forlatt det sosiale spørsmålet. Den har erstattet den klassiske alliansen mellom professorer og arbeidere med en «bobo-allianse» (allianse der den urbane middelklassen kobler seg sammen med lavere samfunnsgrupper for å oppnå politisk makt eller kulturell dominans) mellom storbyene og velgermasser fra de innvandrertette bydelene.
Konsekvensene av dette skiftet:
De folkelige klassene i det perifere Frankrike – i småbyer, forsteder og landlige områder – har blitt kulturelt autonome.
De kjenner seg ikke lenger igjen i fortellingen som produseres av de intellektuelle, massemediene og universitære elitene.
Det virkelige folket stemmer et annet sted, mens den radikale venstresiden forblir innesperret i sin progressive boble.
Koloniseringen av fattigdommen
Dette handler om koloniseringen av fattigdommen: Man tar i bruk undertrykkelsens, dominansens og «avkoloniseringens» vokabular for å skyve frem prioriteringer som tilhører det kulturelle borgerskapet – spørsmål om identitet, migrasjon, kjønn og radikal økologi.
De folkelige klassene har derimot pragmatiske diagnoser knyttet til:
Arbeid og kjøpekraft
Trygghet og sikkerhet
Skole og utdanning
Regulering av innvandring
Guilluy oppsummerer det slik: Boboen er «den intellektuelle venstresiden forkledd som hipstere». De bevarer sin posisjon, sin eiendom og barnas skolegang mens de draperer seg i dyd. De praktiserer bolig- og skoleunngåelse, samtidig som de krever at andre skal bære konsekvensene av deres «luksusholdninger» de aldri må føle selv.
En krans av motsigelser
Denne bevegelsen preges av flere fundamentale paradokser:
Sier de forsvarer «folket» – men forakter dem som ikke deler deres kodespråk (som «harry-handlere» eller den «rasistiske bygdetullingen» fra periferien).
Snakker om solidaritet og mangfold – mens de selv lever i sosialt og kulturelt homogene sirkler.
Fordømmer elitene – mens de selv utgjør den nye kulturelle eliten som har erobret utdanningen, kulturen, mediene og den offentlige administrasjonen.
Hevder å kjempe mot kapitalismen – mens de i realiteten er produktene og mottakerne av utdanningssystemet og eiendommene i storbyene som konsentrerer ressursene.
Konklusjon: Storbyen mot bygdene
Guilluy har kartlagt den avgjørende splittelsen i samfunnet:
Storbyene: Der det progressive kulturelle borgerskapet og dets valgallierte samles.
Distriktene: Den vanlige majoriteten og vanlige folk – multietnisk, men kulturelt autonom.
Den radikale venstresiden fungerer som storbyenes retoriske forlengede arm mot distriktene. Dette er ingen revolusjon. Det er en løsrivelse fra elitene, som utgir seg for å være stemmen til de undertrykte
Folket trenger ikke at man koloniserer det symbolsk. Det trenger at man slutter å forakte det.
Hentet fra: Guillame Herblot.
