Maktspillet
Men oftest går virkemiddelet ut på å knytte den aktuelle budbringeren opp i mot de generelt verste begreper folket kjenner, for å undergrave all legitimitet ved personen og slik legge ham «død». I dette maktspillet er direkte, usaklige personangrep og stråmannsargumentasjon bare et par av elementene.
Lystløgnernes fordel
I denne psykologiske krigføringen hvitvasker ofte makteliten straks seg selv ved nettopp å anklage den som avslører spillet for eksakt det samme som de selv er avkledd som. Og folk flest som ikke er drevne lystløgnere må bruke lang tid på å ta til seg at ledere de har valgt fra tradisjonsrike partier kan bedrive slik gigantisk løgnvirksomhet som den unnselige budbringeren forteller dem.
Catch-22
Slik ligger flertallet hele tiden etter på hæla og skjønner ikke «catch-22» før det er for sent. Og når folket endelig erkjenner at de er ribbet til skinnet, vil det heller ikke lenger være noe samfunn rundt dem tilbake å redde. Apati har for lengst inntruffet og hverdagen fylles av en ustanselig jakt på grunnleggende naturalbehov. Makteliten bør derfor ikke frykte opprør. Befolkningen er nøytralisert.
Frihet en trussel
I motsetning til før i tiden har menneskene nå imidlertid en kollektiv friplass på nettet. Men så lenge meninger fritt kan brytes der, oppstår en åpenbar trussel mot de styrende. For her har de ikke full kontroll. Derfor ser vi bokstavlig talt nettet snører seg sammen skritt for skritt, dag for dag ved at tradisjonell ytringsfrihet søkes kneblet ved hjelp av smarte begreper som «ytringsansvar» og å konvertere normal meningsbryting til «krenkende».
Minefelt
Nettet er blitt et gigantisk minefelt der meningspoliti står klar til å arrestere alle ytringer eliten ikke liker å bli konfrontert med. Sier du at du liker tyskere, men ikke nazister er du politisk korrekt. Men om du derimot sier du liker iranere, men ikke kjønnslemlestelse, æresdrap, tvangsgifte, håndsavhugging, burka, pisking og steining – eller islam – ja da er du fascist, rasist, islamofob og bør fryses ut i kulden.
Kritikk straffes
Dette er selvsagt ikke noe annet enn meningsterrorisme, som i virkeligheten går ut på å bringe budbærere til taushet for nettopp å beskytte eliten mot viktig konstruktiv kritikk. Straffelovene konverteres sakte men sikkert til et forsvarsskjold som fritar de styrende fra all fri kritikk vi opprinnelig forbandt med ekte demokrati.
Feighet
De fleste medier har gitt etter for dette kraftige presset og i hovedsak lagt seg flate i ren feighet og klassisk medløperi. Slik vi husker fra utviklingen før og under den andre verdenskrig. Atter sitter vi tilbake med kun få motstemmer. Men selv disse skal forstummes og nettet undergå full meningskontroll om mektige krefter får det som de vil.
Uten mot
Ender det slik er vi tilbake til menneskehetens dystreste historie. Mon det finnes virkelig mot tilbake i den vestlige verden? Winston Churchill repliserte at om du har fiender, beror det antagelig på at du en eller flere ganger i ditt liv har gitt uttrykk for det du virkelig mener. Svikter dette motet varig og kollektivt, er det neppe noe høyverdig tilbake i det menneskelige samfunnet å kjempe for. Da forvandles vi til vegeterende entiteter og dyreriket er atter en realitet for homo sapiens.
