Remigrasjon er et av de nye ordene som har tvunget seg fram i det norske politiske vokabularet. Det er ikke noe spesielt ved Norge: I en rekke store vestlige land, som Tyskland, Storbritannia og USA, har ledende politiske partier åpent erklært at de ønsker en politikk som ikke bare tar sikte på å stoppe, men også å reversere de demografiske endringene som har funnet sted de senere tiårene som følge av massive befolkningsforflytninger.
Det er dette som benevnes remigrasjon.
La meg også påpeke at denne politiske samtalen ikke bare er begrenset til vårt kulturområde. Også i flere ikke-vestlige land diskuteres det politisk hvordan man kan få diasporaen bosatt i Vesten til nå å vende hjem. Dette anses som noe positivt for en rekke land som har behov for kompetanse og dyktige personer til å bedre eget samfunn.
-
Ethvert land har rett og plikt til å bestemme hvem som skal være en del av dets politiske fellesskap. Det er landenes egen befolkning som avgjør hvor grensene går for deres nasjonale fellesskap. – Øyvind Eikrem, Norgesdemokratene
Media skaper skremmebilder
Stortingspartiene i Norge har imidlertid ikke omfavnet begrepet, men behandler det heller med avstand og en viss forakt. Og pressen har i all hovedsak lagt seg på den samme linjen, hvor skremmebilder om krenkelser og overgrep mot individer gis stort format. Slik medial vinkling er et velkjent virkemiddel for å hindre at ideer som de selv er imot skal bli politisk gangbare her til lands.
Derfor er den politiske diskusjonen i Norge om remigrasjon blitt annerledes enn i de store europeiske landene. Premisset som snikes inn er at remigrasjon nærmest per definisjon er noe negativt og illegitimt.
Det synspunktet har verken fakta eller fornuft på sin side, og jeg avviser det fullstendig.
Sakens politiske kjerne
La meg derfor sette fingeren på sakens politiske kjerne: Hvem skal egentlig ha politisk myndighet til å avgjøre Norges fremtid? Det er i lys av spørsmålet om nasjonal suverenitet, at remigrasjonens innhold og konsekvenser blir tydelige. Å endre de omfattende demografiske skiftene i de senere årene er et politisk virkemiddel for å gjenopprette nasjonal kontroll og sosial levedyktighet for de vestlige landene, Norge inkludert.
Det rimelige utgangspunktet her er at verden består av ulike folkegrupper eller nasjoner, hvor de kan kontrollere sine egne territorier og slik kan bestemme sin egen vei framover. De er slik herrer i eget hus. Skiller mellom grupper og land er ikke tilfeldige eller irrelevante, de er helt avgjørende for hvem de er. Og det er landenes og folkenes særtrekk som gjør dem til noe verdifullt og verdt å forsvare.
Med andre ord: Ethvert land har rett og plikt til å bestemme hvem som skal være en del av dets politiske fellesskap. Det er landenes egen befolkning som avgjør hvor grensene går for deres nasjonale fellesskap. Spørsmålet om identitet kan ikke reduseres til et rent statsborgerlig anliggende. Det handler ikke først og fremst om juss, men om en dyp forpliktelse til et lands verdier, historie og samfunnskontrakt.
Sett i lys av de store demografiske endringene som har funnet sted i de senere tiår, er remigrasjon et løsningsforslag på et omfattende og sammenhengende problemkompleks. Remigrasjon handler grunnleggende sett om å legge til rette for at mennesker som ønsker det, kan vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland. Typisk vil dette foregå ved en stegvis tilnærming, der frivillighet og positive incentiver står i forgrunnen. Økonomiske støtteordninger og praktisk bistand til retur er konkrete virkemidler for å sikre gjennomføring.
– Vil forløpe uproblematisk
Det er grunn til å anta at slike prosesser med remigrasjon i det store og hele vil forløpe uproblematisk. Det er jo ingen grunn til å tro at det vil være vanskeligere å reise tilbake enn det var å komme hit.
Remigrasjon vil måtte gjennomføres med vedtak i lovgivende forsamlinger. Og politiske vedtak som fattes, hviler i siste instans på statens maktmonopol. Det er ikke noe forskjell her på remigrasjon og andre vedtak. Slik er det jo allerede med de som ikke betaler skatten sin, som unndrar seg å betale regningene sine og ikke møter til verneplikten. Norge transporterer omtrent 2.500 personer fra landet hvert år på grunn av manglende oppholdstillatelse.
Et sentralt poeng her er konsekvens i politikken som ønskes gjennomført: Hvis målet er å opprettholde en bærekraftig og levedyktig nasjonalstat, hvor Norge forblir Norge, så må vedtakene kunne håndheves systematisk.
Ennå har ikke spørsmålet om remigrasjon slått inn i norsk samfunnsdebatt på tilsvarende måte som det har gjort i store land i Europa. Men det er nok et tidsspørsmål. Problemer og deres årsaker kan ikke ignoreres eller forties i det uendelige.
Det viktige er å adressere hvordan vårt eget land skal forbli et samfunn hvor landets egen befolkning skal fatte de sentrale beslutningene om hvilken vei vi velger framover. Den retten bør alle land og folk ha – og Norge bør også insistere på at vi skal ha den samme retten.
