Verdensrikene har kommet og gått opp i gjennom tidene. Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia, Hellas, Romerriket og fra midtveis på 1700-tallet – Angloamerika – ja, Vesten. Samtlige har styrket sine posisjoner så lenge man trutt og jevnt har gitt innbyggerflertallet en positiv fremtidstro basert på hevdvunne, homogene tradisjoners kulturtrygghet.
Og samtlige har også gått til grunne når alle høyder og mål var nådd, og ingen alarmklokker var i stand til å rive befolkningene ut av drømmetilstanden mellom ”indrefileten og sjokoladepuddingen”. Ingen hjernevask er mer effektiv i så måte enn selvopptatt materialisme og mett kjedsomhet. Da faller forsvarsevnen som en kvernstein i havet. Når levestandarden blir formidabel nok – tilstrekkelig lenge – hengir menneskene seg til introvert føleri, dilettanteri og sosial eksperimentering for å skyve unna den kjedsommelige mangelen på reelle utfordringer.
Velkjent modus
Det ender raskt i en rusliknende kamp mot kjedsomheten som trenger på fra alle kanter når de menneskelige primærbehovene er dekket i overflod. Som i den private sfære, inntreffer også verdensrikers svanesang i denne historiske modusen. Slutten på visa er alltid knyttet til en siste generasjon som aldri var med på oppbyggingen av det vellykkede samfunnet, men som til gjengjeld høstet hele den materielle gevinsten og tar den som en lovmessig selvfølge. Akkurat her er Vesten nå. Med Vest-Europa og halve USA som de fremste eksponenter. Vår verden er som en synkende skute der folket leter etter en stadig flottere lugar i stedet for å gå i livbåtene.
Ingen klarer å ta inn over seg akkurat hvilke store enkeltfaktorer som nesten lovmessig utraderer historiens største kulturer på bemerkelsesverdig kort tid – gang på gang. Kanskje er det summen av alle de mindre påaktede detaljene som knekker selv de største verdensrikene. Kunstneren Michelangelo skal ha replisert da noen kritiserte hans malerier som for detaljerte: ”Bagateller skaper fullkommenhet, og fullkommenhet er ingen bagatell.” Og kanskje er det nettopp alle de små raknende maskene i samfunnsbygget som på et gitt tidspunkt ender med total kollaps. Som når kritisk masse oppnås og avstedkommer den endelige kjerneeksplosjonen.
Autoimmun
Autoimmune sykdommer innebærer at kroppen angriper seg selv. Immunapparatet som skulle forsvare oss mot ytre fiender ser på oss selv som fienden. Det forstår de fleste at ikke er til å leve med. Men når et velutviklet samfunn river opp den ene mindre masken etter den andre, vil hullet i samfunnsmaskineriet på et gitt tidspunkt rakne helt. Og det ser pussig nok ut til å være adskillig mer komplisert å annamme for de fleste. Selvbedraget har de beste livsvilkår i samfunn som over tid mantramessig kaller seg ”verdens beste å bo i”.
En passant ga Ap-kjempen Haakon Lie i sin tid kraftig uttrykk for at politikken der ”ikke var noen søndagsskole”. Nei hadde den vært det hadde kanskje det tidligere statsbærende partiet i dag fått med seg et grunnleggende tips fra bokji om at ”et rike som er i strid med seg selv kan ikke bli stående”.
Entropi
En av naturlovene våre kalles entropi. I populære termer slår den fast at enhver forandring fører til et mindre ordnet system. Metall ruster og treverk råtner. Det samme kan også sies om både mennesker og kulturer. Skal kvalitet opprettholdes må det vedlikeholdes. Snur vi ryggen til det som ga oss et godt liv, så råtner vi på rot raskere enn vi liker å tro.
Albert Einstein traff blink da han korrigerte sine kritikere slik: ”Det virkelig verdifulle har sitt utspring i hengivenhet til det gode.” Hengivenhet er definert som en varm følelse overfor noe man er personlig knyttet til. Den dagen innbyggerne ikke lenger er hengivent knyttet til det samfunnet de hører til, venter garantert endeholdeplassen med vold, kaos, lidelser, oppløsning, sult, nød og krig i horisonten.
Hadde Vestens eliter fulgt med i historietimene, hadde de fått med seg denne empiriske visdommen i håndbagasjen.
