Redaktøren av Frieord var tiltalt for å ha krenket privatlivets fred ved å ha gitt offentlig meddelelse om personlige forhold. (§390 i straffeloven)
Bakgrunnen for saken var at Frieord navnga en dømt afrikansk overgriper som senere anmeldte Frieord.
Retten
Thorgrim Bredesen forklarte Drammen tingrett på fredag at det var han som hadde skrevet den aktuelle saken og lagt ut navnene på de domfelte.
Retten skriver i dommen:
– Tiltalte har forklart at det var han som skrev artikkelen, og at han bevisst valgte å inkludere navnene på de to domfelte. Han har videre forklart at det var en redaktøravgjørelse han tok, som blant annet var basert på alvorlighetsgraden i saken. Han velger iblant å navngi den eller de det gjelder dersom han mener det er informasjonsbehov for dette, og saken er tilstrekkelig alvorlig. For eksempel har han i flere sedelighets- og voldtektssaker valgt å publisere navnene.
Ikke ulovlig
Retten tok videre stilling til om publiseringen av navnet på mannen som anmeldte Frieord var rettsstridig.
– Retten har kommet til at tiltaltes publisering ikke kan anses rettsstridig. Retten viser først til regelen i domstolloven § 124 første ledd. Bestemmelsen lyder: «[r]ettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig». Retten kan riktignok i særtilfeller fastsette begrensninger i dette utgangspunktet, blant annet etter domstolloven § 130, men det ble ikke fastsatt noen begrensninger i den aktuelle dommen fra Oslo tingrett som tiltalte refererte fra. Dette fremgår nederst på dommens forside, ved at det står «ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse».
Rett til å publisere
Retten slår også fast at pressen og privatpersoner har rett til å publisere opplysninger fra rettsavgjørelser, så lenge de ikke er unntatt offentligheten.
– Det må på ovennevnte bakgrunn være klart at domstolloven § 124 gir presse og andre rett til å publisere opplysninger fra rettsavgjørelser når ikke annet er bestemt av retten. Når lovgiver har valgt å gi allmennheten en slik eksplisitt rett, skal det etter rettens oppfatning mye til før utnyttelse av denne retten kan være straffbar. Et tilsvarende synspunkt er anlagt av Høyesterett i Rt-1952-1259. Selv forholdene på den tiden var annerledes, særlig med tanke på eksistensen av internett og de publiserings- og videreformidlingsmuligheter det medfører, mener retten likevel at avgjørelsen gir adskillig veiledning.
I dommen heter det også at det må foreligge særlige omstendigheter for at gjengivelse skal kunne rammes av straffelovens § 390
I nærværende sak er det vanskelig å anse slike «særlige omstendigheter» å foreligge. Selv om www.lykten.no gjennom sitt innhold og fokus må anses å være ikke ubetydelig skeptisk til innvandring, er det ikke grunnlag for å fastslå at publiseringen av de to domfeltes navn hadde sjikanøs hensikt eller at gjengivelsen var gjort på særlig sårende måte, jf. Høyesteretts uttalelse. Den aktuelle artikkelen har gjengitt innholdet av dommen på en relativt nøktern og objektiv måte, foruten det siste avsnittet hvor øvrige medier kritiseres for å unnlate å nevne de domfeltes etnisitet.
Retten mener derimot at det har lite nyhetsverdi eller samfunnsinteresse å navngi de domfelte, uten at det er straffbart for det.
– Et moment som er av sentral betydning for hvorvidt en handling kan anses rettsstridig etter straffeloven § 390 er hvorvidt handlingen hadde en aktverdig grunn. Retten er for så vidt enig med aktor i at å navngi de domfelte slik tiltalte gjorde må anses å tilføre lite av nyhetsverdi eller samfunnsinteresse. Imidlertid uttalte Høyesterett i den ovennevnte sak om dette momentet at:
Fra Høyesterett:
– Men når det som her gjelder forhandlinger i offentlig rettsmøte, må den «aktverdige grunn» – almenhetens interesse i å få underretning om det som har foregått – i alminnelighet ansees gitt. Det vil etter min mening føre for langt å kreve at referenten for hvert enkelt punkt skal kunne legitimere at det har en særskilt interesse for almenheten å bli orientert nettopp om dette punkt.
– Slik retten oppfatter denne uttalelsen, vil det stilles mindre krav til aktverdig grunn når det refereres opplysninger fra et offentlig rettsmøte eller en offentlig rettsavgjørelse. Dette henger trolig sammen med det som er sitert fra samme avgjørelse ovenfor, dvs. fordi det finnes eksplisitt lovgrunnlag for å publisere eller gjengi slike opplysninger.
Det kommer videre tydelig fram i dommen og fra en tidligere høyesterettsdom at det ikke bør være noe alminnelig forbud mot slik offentliggjøring.
Retten slår til slutt fast at straffeloven §390 i sin alminnelighet ikke begrenser mediene eller andre fra å publisere opplysninger hentet fra rettsavgjørelsen, herunder navn på domfelte.
Likevel er sjikanering ikke tillatt:
– Retten antar likevel at straff etter straffeloven § 390 ikke er utelukket selv om det er tale om denne type opplysninger, men at det som nevnt må bevises at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at publiseringen bør være straffbar.
Retten slår så fast at Thorgrim Bredesen frifinnes og at den aktuelle artikkelen, som aktor Vibeke Gjøslien Martins ønsket å inndra til fordel for staten, ikke blir fjernet fra Frieord.no.
Dommen var i tillegg enstemmig.
Dersom Thorgrim Bredesen hadde blitt dømt for å ha navngitt den overgrepsdømte mannen, ville han ha blitt registrert i DNA-registeret, etter krav fra aktor.
Det er ennå ikke kjent om aktor vil anke saken.
Relatert:
Fra media:
