«Vil bruke tvang mot kommuner» har i det siste vært overskriften på en rekke nyhetsreportasjer om bosetning av flyktninger. I disse reportasjene siteres som regel rikspolitikere som vil ha fortgang i bosettings-prosessene og som ønsker å overkjøre lokalpolitikere. Den ukritiske avisleseren får på den måte inntrykk av at etableringen av mottak fortsatt er en politisk prosess. Imidlertid er dette overhodet ikke tilfelle når det gjelder akuttmottakene som i disse dager etableres over hele landet.
Fylkesmennene setter lokalpolitikerne på sidelinja
Prosessen med å etablere akuttmottak ledes av fylkesmennene, som er rene statsbyråkrater og ikke folkevalgte politikere. (Fylkesmannen er statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. Han styres _ikke_ av fylkeskommunens egne valgte politikere.) Fylkesmennene samarbeider med DSB (Direktoratet for sikkerhet og beredskap) om å finne passende bygninger som kan huse asylsøkere.
De siste ukene har fylkesmennene bedt kommunene om å sende inn lister over mulige bygninger som kan brukes til asylmottak. Dette kan forlede mange til å tro at kommunepolitikerne faktisk har et ord med i laget, men det har de i realiteten ikke. Det er kommunenes ansatte byråkrater som blir satt til å kartlegge bygg, og de innsendte forslagene som til slutt blir sendt inn blir overhodet ikke politisk behandlet av kommunens lokalpolitikere.
Men ikke nok med dette. I tillegg til kommunebyråkratenes egne utredninger, så har DSB sine egne team som helt uavhengig av kommunen drar på befaringer og leter etter egnede bygg. Dette gjør de sammen med brannvesen, sivilforsvar og private kontraktører.
Denne måten å pulverisere ansvar på kalles ofte for «compartmentalization». Man gir ulike aktører hver sin vesle bit av en større oppgave, uten at noen av dem forstår hvilken sammenheng det faktisk går inn i. For eksempel kan en huseier bli bedt om å sette i gang med å lage brannsikkerhetsplaner for huset, lykkelig uvitende om at han i neste omgang vil få en forespørsel om huset kan bli benyttet som mottak for en større mengde mennesker. Og skulle han komme til å takke nei, så tilbys det mange nok millioner til at det blir et tilbud som man ikke sier nei til.
Et demokratisk problem
Dette er selvfølgelig et stort demokratisk problem. En eier av en campingplass eller et nedlagt hotell kan håve inn titalls millioner kroner fra staten på å leie ut eiendommen som asylmottak – og det mens resten av lokalmiljøet ikke har noen som helst slags politiske muligheter til å forhindre dette. Hadde noe slikt skjedd i et land i den tredje verden, så ville man vel gjerne ha sagt at fylkesmennene bestikker folk til å ta avgjørelser som går på tvers av interessene til deres eget lokalsamfunn.
Vi ser her at avgjørelser som burde vært politisk fattet, fordi de får alvorlige samfunnsmessige konsekvenser, istedenfor blir meislet ut i en byråkratisk-kommersiell miks. Et eksempel på det siste finner vi på Radøy i Nordhordland der eieren av Radøytunet vil tjene 57 millioner kroner på å leie ut husrom til 200 asylplasser.
Fylkesmennene og DSB vet allerede nå at det langtifra finnes nok bygninger til å huse alle asylsøkerne, derfor forbereder de seg allerede nå på å bygge store mottak som skal huse tusentalls personer. Her ønsker de å overta store næringsbygg og bygge disse om til mottak. Et eksempel på dette er Dooria-hallen på Årdalstangen, som skal kunne huse hele 1000 asylsøkere (Årdal er det samme stedet som en sør-sudanesisk asylsøker massakrerte tre busspassasjerer i 2013)
Normalt må et bygg omreguleres til boligformål, og en slik omregulering må gjøres av kommunen gjennom et politisk vedtak. Smutthullet som fylkesmennene benytter for å omgå dette, er ved å gjøre et midlertidig vedtak om bruksendring som bare gjelder for to uker om gangen. På denne måten kan akuttmottaket etableres og asylantene innkvarteres før kommunen får anledning til å behandle bruksendringen politisk.
I tilfellet med Dooria-tunet på Årdalstangen, så sier kommunens egne politikere at de ikke ønsker seg dette akuttmottaket. Men de har ingen rolle i prosessen, og kommunens egne byråkrater må pliktoppfyllende gjøre jobben med å melde inn Dooria-bygget som mulig mottak («me kan ikkje lyga om at eit stort bygg står tom», forteller de til Sogn Avis).
Handlingslammede politikere på riksnivå og politikkens avskaffelse på lokalt nivå
På riksnivå har vi den situasjonen at rikspolitikerne hevder at de ikke kan gjøre noenting for å stoppe flyktningestrømmen. De tiltakene som man vet ville virke, de er man forhindret fra å gjennomføre fordi det ville bryte med internasjonale konvensjoner eller avtaler inngått med EU og Russland. Den rikspolitiske verktøykassen er med andre ord tom.
Og på det lokale nivået, der er politikken rett og slett blitt avskaffet. I stedet overtar byråkratiet til nettopp de fylkesmennene som regjeringen i forbindelse med kommunereformen har sagt at de ønsker å kvitte seg med («Høyre vil frata fylkesmannen all makt», Bergens Tidende 18. september 2012). Samtidig kan private kontraktører skumme fløyten av det hele, med millioner i leie- og vedlikeholdsinntekter av de akuttmottakene som nå er under etablering.
Det hele begrunnes med at vi er i en prekær unntakstilstand der «alle kommuner må bidra», men alt tyder på at unntakstilstanden kommer til å bli permanent. Regjeringen venter ifølge egne prognoser opp til 120.000 asylsøkere til neste år, men i realiteten vet ingen hvor mange som kommer. Borgerkrigen i Syria var kanskje den utløsende årsaken til den massive asylstrømmen, men de fleste som kommer nå er fra helt andre land som for eksempel Afghanistan, og det bare øker på.
I Afrika bor det i dag en milliard mennesker, men innen utgangen av vårt århundre skal denne befolkningen øke til 4 milliarder. Selv om det skulle bli færre kriger og konflikter i framtiden, så vil ikke det redusere masseinnvandringen til Europa. Tvert imot viser statistikken fra utviklingsland at økonomisk vekst fører til at enda flere mennesker får råd til å utvandre. Det er ingen grunn til å tro at asylstrømmen er et midlertidig og forbigående fenomen.
I USA ble 11. september benyttet som anledning til å innføre en rekke unntakslover som også ble påstått å være midlertidige, men internasjonal terrorisme har vist seg å være alt annet enn midlertidig – og overvåkningssamfunnet har kommet for å bli, som Edward Snowden så grundig har dokumentert.
Bedre føre var… En praktisk rettledning
Så hva skal man gjøre da? Legge press på lokalpolitikere har lite for seg, siden lokalpolitikerne nå ikke lenger har noen rolle i den politiske beslutningsprosessen. Ved å overlate akuttmottakene til fylkesmennene og DSB, så har man effektivt blokkert de vanlige politiske kanalene som finnes for å kunne påvirke.
Borgere som faktisk ønsker å gjøre noe for å stoppe asylmottak i nærmiljøet, de må derfor lære av miljøbevegelsen og ta i bruk sivil ulydighet. Man må aksjonere direkte mot de objektene som kan være mulige mottak.
For det første må man være på vakt mot all mistenkelig aktivitet i nærmiljøet, som for eksempel uventede brannsikkerhetsinspeksjoner mot store bygg. Man bør kontakte sitt lokale brannvesen og forsøke å få ut informasjon om hvilke bygninger de har undersøkt sammen med DSB.
Man kan også snakke med lokale håndverkere. Dersom man ser mistenkelig aktivitet, som for eksempel brannbiler og firmabiler for håndverksfirmaer utenfor et større bygg, så kan man ta registreringsnumrene til bilene og sende SMS med REGNR <registreringsnummer> til 2282. Da får man melding tilbake med navn og adresse på bileieren. Håndverkere er som regel alltid tilgjengelige på mobil, så med en gang du har et navn kan du ringe dem og spørre dem om hva de holder på med inne i huset og hvem som er oppdragsgiver. Om de nøler med å svare, spør dem direkte om de arbeider med å forberede asylmottak.
Sannsynligvis er de ikke forberedt på å svare på slike spørsmål, og dermed er sannsynligheten stor for at de faktisk forteller deg sannheten.
For det andre bør man også ta direkte kontakt med eiere av hoteller, campingplasser og andre større bygninger og forhøre seg om de har blitt kontaktet av DSB. Og ikke minst bør man gi eierne tydelig beskjed om at det rett og slett er en særdeles dårlig ide å gjøre eiendommen om til asylmottak!
Når det er klart at en bygning faktisk kommer til å bli mottak, så er folk nødt til å være kreative for å hindre at bygninger blir tatt i bruk av asylsøkere.
Myndighetene har alltid vært flinke til å hindre kriminelle MC-klubber fra å benytte sine eiendommer til boligformål, først og fremst ved å benytte smart jus og påpeke den ene feilen og mangelen ved bygningen etter den andre. Å sørge for at bygningen til enhver tid ikke er egnet til bolig kan virke ekstremt for de fleste, og man må da også være villig til å ta konsekvensen av det – siden sivil ulydighet foregår åpent og ikke skjult i nattens mulm og mørke.
Men det finnes også andre måter å aksjonere på, som for eksempel å parkere traktorer på tvers i innkjørsel for å hindre nødvendige byggearbeider – eller hva med en god gammeldags lenkegjeng?
Det som i alle fall er sikkert er at man kommer ingen vei lenger med å stille krav til folkevalgte politikere – politikerne er effektivt parkerte i prosessen og det er dermed borgerne selv som må agere som politiske subjekter. Situasjonen forandrer seg fra dag til dag, og den som ikke ønsker akuttmottak i sitt nærmiljø må være føre var og ikke etter snar!
