Vi her på Lykten er en av de mindre nye mediene i Norge. Vi drives uten budsjetter eller faste stillinger. Så et angrep på oss merkes ikke så hardt. Vi har blitt faktasjekket av Faktisk.no fire eller fem ganger, noe som er oppsiktsvekkende i seg selv, men vår tilstedeværelse er tydeligvis en torn i deres side. Og det er ikke store ting de «tar oss» på. Mangel på bruk av sitattegn, mangel på bruk av ordet «Satire» på mems på vår Facebook-vegg og lignende. Vi får vel nærmest føle oss beæret at de bryr seg. De hopper jo glatt over VG, Dagbladet og NRK uansett hvor mange og store løgner som skrives.
Men det finnes andre nye medier der ute som Resett, Document og HRS, som har ansvarlige redaktører, fulltidsansatte journalister og faste utgifter til drift i millionklassen. Disse har mye å miste på å bli angrepet så målrettet som de blir av etablissementet. Arbeidsplasser står i fare.
Den største hoggestabbene til de statsstøttede mediehusene og organisasjonene er de to uredde damene i Human Rights Service. Vi har i flere år nå sett hvordan de angripes fra alle bauger og kanter. Fra aviser, fra Faktisk.no, fra organisasjonslivet, fra offentlige debattanter, fra politikere. Det finnes knapt noen i det offentlige Norge som ikke har kastet seg på hylekoret for å kneble Hege Storhaug og Rita Karlsen.
Hadde de løyet så ville de blitt dømt i norske rettssaler. De hadde heller ikke mottatt statsstøtte. Eller hatt noen lesere. Så ingenting av dette kan HRS tas på. Da gjenstår det bare at Aftenposten og deres støttespillere i heksejakten ikke liker temaene HRS skriver om. Og hvordan de skriver om dem.
Gærne folk og de som lyver får ikke slik oppmerksomhet. De blir ignorert. Det er folk som snakker sant og river i stykker etablerte dogmer som blir angrepet. De som løfter på sløret og de som kikker bak gardinen. De som graver der noen har forsøkt å skjule noe. Her har HRS spesielt – og de andre nye mediene – tydeligvis truffet et ømt punkt hos det offentlige Norge. Hos etablissementet og eliten innen media og politikk.
Og folket ønsker de nye mediene velkomne. Daglig finnes nyhetssaker og artikler fra disse nye mediene på mest lest og mest delt i medie-Norge. Med budsjetter som er en brøkdel av hva de store mediehusene har. Man utfordrer etablissementet. Maktstrukturen. Den politisk korrekte korridoren. Selv Lykten har havnet på Storyboard over mest delte saker på sosiale medier i Norge ved fem anledninger det siste året. Mellom det å kjøre barna på skolen og fotballtrening, ha en vanlig jobb, lage mat og støvsuge huset. Hva vi kunne gjort med 10 prosent av Dagbladets driftsbudsjett tør vi ikke tenke på.
Det som fikk undertegnede til å skrive denne saken er det siste angrepet på HRS av Aftenposten. Som ble publisert som leder på lille julaften av alle ting. Det nærmer seg et manisk forhold. Det er Aftenpostens redaksjonelle linje å ønske å stoppe statsstøtten til HRS! En statsstøtte som er som en dråpe i havet på budsjettene som deles ut årlig fra Staten. 1.8 millioner er ikke mer enn støtte for norske tekstilkunstnere får av et budsjett på flerfoldige hundre millioner kroner fra Kulturrådet alene. Eller Aftenpostens utgift til renhold og vaktmestertjenester i sine egne lokaler?
Fra Aftenposten:
Det er mye rart som får statsstøtte. Human Rights Service er likevel i en særklasse. Bokstavelig talt, ettersom de får støtte gjennom en bortgjemt post på Justisdepartementets budsjett sammen med Norsk senter for informasjonssikring.
«Tilskotet vidareførast som følgje av ei avtale i Stortinget om tilskot til ideelle organisasjonar», står det i årets statsbudsjett.
Men dette er ikke sant, innrømmet Justisdepartementet overfor Aftenposten mandag. Det finnes ingen slik avtale.
(Se også lesernes kommentarer i lederen, her får Aftenposten motbør så det holder).
Den mikroskopiske støtten tar man seg altså tid til å angripe hos Aftenposten, NRK, TV2, VG, Dagbladet og fra sittende politikere på Stortinget. Tenk litt på det.
Den samme mobben som har gått etter HRS har også angrepet Resetts annonsører. Og Documents journalister har blitt tvunget ut av sine arbeidsplasser. Det samme har selv vi i Lykten blitt utsatt for. Dette er personlig.
De klarer rett og slett ikke å akseptere at noen river ned deres falskt oppbygde drømmeslott. At to uredde kvinnelige journalister på en tenketank kan skape så mye frykt og uro hos meningseliten bør være et større snakkepunkt, enn det faktum at HRS får en dråpe i havet av de offentlige midlene som årlig deles ut av norske myndigheter.
Noen har tydeligvis kommet for nære sannheten.
