Her skriver en leser om det faktum at det afrikanske landet Niger har en gjennomsnittlig fødselsrate på 7.6 barn per kvinne, noe som vil føre til at landets 20 millioner mennesker vil øke til over 70 millioner før år 2050. Og Niger er ikke alene om denne utviklingen i Afrika. Samtidig presses det allerede mot grensene i Europa.
Fra NRK:
«Nigers president Mahamadou Issoufou uttrykte i dag bekymring over landets høye fødselsrate, ifølte AFP. Hver familie har i snitt 7,6 barn og befolkningstallet øker drastisk. – Hvis vi ikke kan utdanne dem og ta vare på dem, blir de et handicap.» (Sitat slutt).
Nabolandene er vel også sånn sirkus i samme leia. Myndighetene i Niger tar i alle fall dette på alvor. Afrikanere må begynne umiddelbart med familieplanlegging på maks to barn, gjerne ettbarnspolitikk slik Kina har ført, eller trinnvis ned mot ettbarnspolitikk for å hindre en sjokkerende eldrebølge i framtida.
Det skal visst være både status og redning det der med store familier i Afrika, men den holdningen må ta slutt en gang for alle. De må få utdanningssystemer å snakke om. Jenter og unge damer i utdanning og påfølgende likeverdig deltakelse i yrkeslivet er den beste prevensjonen som finnes, og det burde de ha fått til.
Vi kunne ha involvert dem som reelle forretningspartnere, bidratt til utvikling i stedet for å komme med tradisjonell bistand. I en indisk landsby der jenter og unge damer fortløpende fikk utdanning, så gikk de høye fødselstallene drastisk ned sammenlignet med nabolandsbyer hvor et tilsvarende tilbud ikke fantes.
Jeg merker dette uavhengig av hvor mange som kommer hit, men på hva..? Jo, på trekkfugler som overvintrer i Afrika. Det blir stadig færre av dem, og noen som var vanlige å se før, er det nå meget sjeldent å få se. Dette kommer nok ikke bare av klimaendringer, men også av det økte presset på naturen der nede. Natur av kvalitet for trekkfugler er nok også i stor grad natur som er attraktiv å utnytte for en større befolkning.
Vi må også fokusere positivt på en eller annen måte på at land i Afrika skal kunne komme seg økonomisk opp, flere divisjoner. De skal klare å få det til, men mye må snus. Tenk bare på landene i Vest-Afrika hvor store ressurser de har, og hvor strategisk posisjonert de er i forhold til sjøveien mot Europa og Amerika, i tillegg til eksportmuligheter dem imellom og handel med andre afrikanske land. Jeg vet at det er flinke folk der, men de må få sjansen. Om ikke Europa involverer dem på annen måte, så blir det ris på egen bak ut av det, tror jeg, men de må selv ta eget ansvar også for helt grunnleggende områder som familieplanlegging.
Om de får noen egne afrikanske land som forbilder for andre afrikanske land, så kan det bli «primus motor», men det kan også føre til at om noen land der nede blir velstående, så kan afrikanske migrantstrømmer i større grad peke dit enn mot Europa.
Da sier jeg som Edvard Longshank på Braveheart:
«As a king, you have to see the good in any situation.»
Vi kan ha flere baller i lufta, selv om vi her og nå må fokusere på å få stanset den store migrantbølgen fra Afrika til Europa. Legg merke til hvor viktig det er at alle andre europeiske land nekter å ta imot flere migranter fra Italia for å lette på trykket deres: Da må Italia snu fokuset mot Libya, og det har de faktisk begynt å gjøre! Hadde andre europeiske land gitt etter for italiensk press, så hadde vi hatt showet gående, og Europa ville ha sendt et helt feil signal til omverdenen.
Og endelig skjer det, endelig sier både journalister og politikere flest at det er økonomiske migranter som tar risiko for å komme seg til Europa, og at dette må opphøre. Noe må skje.
