Av Christen Krogvig – samfunnsdebattør
Norge slutter seg til internasjonale erklæringer og avtaler som er av enorm betydning for Norges fremtid, uten at det norske folk blir spurt. Ei heller behandles mange slike avtaler i Stortinget. Det er regjeringen som fatter beslutningene, på såkalte regjeringskonferanser.
I disse dager skal regjeringen behandle spørsmålet om Norge skal slutte seg til en FN-erklæring som heter «UN Global Compact for Migration». I omtalen av forslaget i Resett heter det:
«FN anslår et antall på 244 millioner mennesker som må «relokaliseres» – med andre ord: migrere fra hovedsakelig Afrika til andre, mer utviklede land som «trenger folk». Dette inkluderer 20 millioner flyktninger.
Avtalen fremmer i alt 23 mål og forpliktelser for hvordan verdenssamfunnet i regi av FN skal administrere migrasjonen. Her finner vi blant annet:
5) Sørge for tilgjengelige og fleksible veier for regulær migrasjon
7) Adressere og redusere sårbarheten for migrantene
11) Integrere, sikre og koordinere grensekontroll
15) Sikre grunnleggende tjenester for migranter
17) Utrydde alle former for diskriminering og promotere en faktabasert offentlig diskurs for å forme oppfatninger rundt migrasjon.
Avtalen skal altså åpne for massiv lovlig migrasjon, gjøre migrasjonen tryggere slik at flere velger å migrere, lage felles regler for grensekontroll for å forhindre at enkeltland «slipper unna», gi mimigrantene rett til helsetjenester og sosiale stønader – og samtidig angripe enhver som protesterer.
Hele dokumentet fokuserer på mimigrantenes rettigheter og enhver motforestilling fra den opprinnelige befolkning løses ved omskolering og «faktabasert diskurs» som skal rydde vekk fordommer, xenofobi etc.
Kun tre land har foreløpig meldt seg ut av prosessen: Ungarn, USA og Australia.»
I følge en ansatt i utenriksdepartementet har regjeringen deltatt i behandlingen av denne erklæringen. Regjeringen ser i følge min kilde positivt på erklæringen, blant annet fordi den inneholder visse positive elementer. Så vidt jeg kan se dreier det seg om punkt 15 der det slås fast at nasjonalstatene beholder sin rett til selv å bestemme sin egen innvandringspolitikk: «National sovereignty: The Global Compact reaffirms the sovereign right of States to determine their national migration policy and their prerogative to govern migration within their jurisdiction, in conformity with international law.»
Norge skal selv bestemme sin innvandringspolitikk. Men det skal skje i samsvar med internasjonal lov. Norsk innvandringspolitikk skal med andre ord ikke utelukkende styres av norsk lov.
Vi FrP stemme mot?
Når det gjelder regjeringspartiene Høyre og Venstre har jeg ikke noe håp om at de skal stemme ned avtalen. Men hva med FrP? FrP har gått til valg på å bremse innvandringen. Å stemme for en erklæring som går ut på at millioner afrikanere skal ta seg til andre kontinenter, hovedsaklig Europa, vil være et klart bevis på at FrPs valgløfter om «streng innvandringspolitikk» ikke er noe annet enn rent skuebrød for velgerne. Dobbeltkommunikasjon kalles det når politikere sier en ting for å få stemmer for så å gjøre det stikk motsatte.
Og justisdepartementet, som ledes av Tor Mikkel Wara, har deltatt i behandlingen av saken internt i regjeringen.
Det skal ikke være noe som tyder på at FrP vil stemme mot avtalen i regjeringskonferansen der den skal behandles. Justisdepartementets kommunikasjonsmedarbeider avslo å kommentere justisministerens syn på saken og henviste i stedet til utenriksdepartementet. Avstemningene i regjeringskonferanser er hemmelige, men avstemningene er nesten alltid enstemmige. Når et parti stemmer mot kalles det å ta dissens.
Carl I. Hagen er motstander
Men FrPs «syvende far i huset», Carl I Hagen, synes å innse at et slikt dobbeltspill er livsfarlig for både Norge og FrP. Hagen har derfor oppfordret Sylvi Listhaug til å kjempe for at FrPs medlemmer i regjeringen snur i dette spørsmålet, og stemmer i mot denne planen. Hagen har også tidligere sett seg nødt til å refse FrPs nåværende ledelse for å ha unnlatt å følge opp FrPs løfter om en strengere innvandringspolitikk. Tiden vil vise om Hagen, som en gang ble omtalt som «partieier» i FrP, fremdeles har innflytelse i partiet han bygget opp fra grunnen.
