I dette innlegget ønsker jeg herved å skrive min egen historie etter jeg leste en artikkel 9.februar i år, der av blant annet Hadia Tajik sin kommentar var: «Jeg mener det må snakkes norsk på norske arbeidsplasser. Det må være utgangspunktet.» Jeg ønsker å dele min erfaring i dette innlegget.
Jeg startet nylig mitt læreforhold hos Smestadhjemmet i Unicare. Endelig skulle jeg ut i lære og vite hva helsearbeiderfaget var i praksis. Det som møtte meg var forøvrig manglende opplæring og flere ting som ikke stemte, men det jeg ønsker å formidle er aksepten av fremmedspråk i norsk arbeidsplass. Det som er viktig å belyse er at det gjentatte ganger i arbeidstiden og i pausen ble snakket fremmedspråk. Veilederen min snakket fremmedspråk med en annen kollega lenge foran meg. Jeg ba de fint snakke norsk. Det falt ikke i god jord.
Beskyldningene var mangt fra sjefen i etterkant. Men alt i alt så var det slik å forstå at jeg skulle aldri be noen snakke norsk- selvom jeg så pent satte «vær så snill» foran. Det kalte han å «irettesette, irettesette for mye».
Jeg følte meg ekskludert. I byen av mangfold – der grunnlaget skal være respekt og forståelse- så skal man bli møtt med fremmedspråk i læringssituasjon og i pausen. Det snakkes ofte om at nordmenn må bli mer inkluderende, men hva med de som ikke ønsker å snakke med kollegaene sine på norsk?
Jeg sa opp. Jeg må finne meg ny lærlingplass. Det var ikke sjans på å endre mentalitet og kulturen på jobben. Én ting var sikker; man trengte ikke å snakke norsk. Selv ikke foran pasienter som sliter med demens.
Det får meg skuffet over innvandringspolitikken. Det handler ikke om assimilering! Det handler om å innrette seg. Ingen bør føle seg utenfor, og å snakke samme språk som en lov og regel kan legge grunnlag for nettopp det! Vi vil vel at Norge skal være inkluderende?
Hilsen tidligere lærling
