Av Erik Hansen
En som har utmerket seg ved det som kan kalles lite annet enn et verbalt vådeskudd er Hadia Tajik, som i sin iver etter å bringe ungdommen inn på geledd har rykket ut og uttrykt sitt raseri over at systemets politiske kadre, Bushra Ishaq og Amal Aden, opplever motstand i samfunnet. Disse er sendt ut for å propagandere for det multikulturelle paradiset, men har meldt inn sin bekymring over det de i essens kaller utilslørt rasisme blant norsk ungdom. Helt konkret dreier dette seg om ungdom som under Ishaq og Adens foredragsserie, har uttrykt sin uvilje mot å miste eget land og måtte leve etter andres godt og ondt. Det vil si ungdom som tør å sette seg opp mot vår tids autoriteter.
Bakteppet som gjør den økte innvandringsmotstanden, definert som rasisme for å frata den legitimitet under vår tids moralske paradigme, særlig aktuell er demningen som brast da stats- og kapitalmediene måtte bryte årevis med selvpålagt taushet rundt de massive overgrep unge kvinner har vært utsatt for i europeiske storbyer som Rotherham, Køln og Stockholm. De samme storbyer som politiet i sine hvitvaskede rapporter hevder er preget av lov og orden. Visa om at det er to måter å skape samsvar mellom lov og faktiske forhold på, den ene ved å håndheve loven, den andre ved statistikk, er tydeligvis en vise det øves mye på i musikktimene ved politihøyskolene rundt om i Europa.
På Hadias hjemmesnekra moralske vektskål veier altså massive overgrep mot kvinner og barn mindre enn verbale uttrykk for motstanden mot nettopp voldtekter, vold og fornedrelse, som ingen ungdom i noe folk med selvrespekt eller vilje til et liv på egne premisser skal eller vil tåle. Kanskje er dette en sak for Statens Justervesen som kan ta en titt på Hadias vekt og se om det her jukses med vekta på varene?
Det som driver ellers sindige og godt dresserte politikere som Tajik til ved egen kraft å skli på et bananskall inn på alle landets alternative nettmedier er ikke forargelsen over ungdommens spontanitet og ærlighet alene, som foreslås bekjempet ved sosial utstøtelse og bruk av statens voldsmonopol, men den erosjon av legitimitet det politiske etablissementet opplever når det avsløres som korrupt. Lukta av et politisk regime som i sin iver etter å realisere det multikulturelle himmelriket på jorden lar demokratiet kveles av stadig nye paragrafer mot frie ytringer er ikke til å ta feil av.
Det store spørsmålet som ligger under hele innvandringsdebatten, og som Tajiks angrep på ytringsfriheten og demokratiet kun er ett enkelt uttrykk for, er ganske enkelt: Hvorfor skal ikke nordmenn ha sitt eget land? Kanskje Tajik i sine neste åpenbaringer av noen uttalelser til pressen kan gi oss et svar på dette?
