Religiøse minoriteter som muslimer og jøder har aldri egentlig utgjort noe problem i Europa. I det minste ikke siden slaget ved Wien i 1683, eller mellomkrigstiden.
Europa ville aldri hatt problemer med islam og islamisme, dersom det ikke var for subversive krefter på innsiden, som jobber ustanselig for å fylle europeiske land med islamister.
Problemet som Europa står overfor kommer altså fra innsiden. Ikke fra utsiden. Problemet er en del av majoritetsbefolkningen som driver med undergravende virksomhet.
Jeg kan ha forståelse for at det er behov for å kritisere islamistiske terrorangrep, eller jødiske maktstrukturer i Europa. Men disse problemene er bare bivirkninger og symptomer på noe langt alvorligere. Noe langt mørkere.
Problemene i dagens Europa startet i Russland, med den såkalte oktoberrevolusjonen i 1917. Like etter oktoberrevolusjonen ble Tsar Nikolaj henrettet av jødiske kommunister etter ordre fra Vladimir Lenin den 17. juli 1918. Hvorpå bolsjevikenes makt i Russland ble omtrent total.
Samtidig var første verdenskrig ved sin ende i Europa. Noe som førte til store økonomiske problemer for Tyskland i mellomkrigstiden. Tyskere sultet ihjel i gatene, og utpå 1930-tallet fikk tyske NSDAP rotfeste i den tyske befolkningen. I 1939 brøt andre verdenskrig ut. Tyskland tapte.
Deretter fikk kommunismen og bolsjevikene festet et enda strammere grep om Europa. Også i Norge ble sosialisme og venstresiden populær. Særlig marxistisk tankegods om å rive ned samfunnet og kulturen fikk rotfeste. Tankene om et nytt samfunn, en ny kultur, ble gjeldende.
Arbeiderpartiet ville lede an i en slik utvikling i Norge. Godt inspirert av de russiske bolsjevikene.
Som en heder til de russiske bolsjevikene som drepte tsaren og hans familie, har en bukt på Utøya blitt døpt Bolsjevika.
En mørk utvikling
På skuddårsdagen 29. februar 1948 holdt statsminister Einar Gerhardsen en tale på «Folkvang» forsamlingshus på Kråkerøy ved Fredrikstad. I dag er talen kjent som Fredrikstad-talen og Kråkerøy-talen.
CC-BY-SA 4.0.
I denne talen tok Gerhardsen et kraftig oppgjør med kommunismen i Europa og bolsjevikene i Russland. Særlig tok Gerhardsen avstand fra norske NKP. Noe som falt enkelte krefter i Arbeiderpartiet tungt for brystet.
Bakgrunnen for talen var en kommunistisk maktovertakelse i Tsjekkoslovakia den 25. februar 1948, og Josef Stalins tilbud til den finske presidenten Juho Kusti Paasikivi den 22. februar, om en ikke-angrepspakt, den senere VSB-avtalen.
I 1949 ble staten Øst-Tyskland opprettet. Samtidig som flere land i Europa ble underlagt et venstretotalitært styre. Utpå 1970-tallet fikk Eurokommunismen virkelig fart på seg. Noe som resulterte i at venstretotalitære partier, også i Norge, fikk vind i seilene.
Dette førte i sin tur til at partier som Arbeiderpartiet fikk festet sitt kvelertak for alvor i Norge. Offentlig sektor, politikk og medier ble gjennomsyret av Arbeiderpartiets apparatsjiks.
Marxistisk ateisme ble idealisert gjennom organisasjoner som Human-Etisk Forbund. Kvinnefrigjøring ble idealisert av ulike feministiske kampgrupper. En ny samfunnsorden skulle skapes. Med masseinnvandring og multikultur.
Masseinnvandringen til Europeiske land som Norge startet på midten av 1970-tallet, og eksploderte for alvor på slutten av 1980-tallet, og på begynnelsen av 1990-tallet. Antirasisme ble god industri. Organisasjoner som Antirasistisk Senter dukket opp i 1984.
Ut på 2000-tallet begynte det for alvor å vise seg problemer med masseinnvandringen. Overfallsvoldtekter, ran, fremmedkulturelle gjenger i Oslo og antirasisme gikk hånd i hånd. Islamister fant veien til Europa.
Den 11. mars 2004 utførte islamistiske terrorister togbombingen i Madrid i Spania, hvor 196 mennesker ble drept og over 2.000 ble skadet.
Senere samme år, den 2. november 2004, ble den nederlandske filmprodusenten Theo van Gogh drept av islamister i Amsterdam.
De første alvorlige symptomene på en ideologisk forgiftning av Europa hadde dukket opp.
Symptomer og underliggende problemer
I årene etter 2004 fulgte flere islamistiske terrorangrep i Europa. Mange inspirert av WTC-tragedien i USA den 11. september 2001.
Likevel var disse islamistiske angrepene kun et resultat av den totalitære og autoritære venstresidens destruktive politikk og ideologi. Islamistene var kun et symptom.
Noe som også er tilfelle i dag.
Islamkritikken som kommer fra Document.no, Resett og Rights kan være saklig og godt fundert. Men den er likevel bare påklaging av symptomer. De underliggende problemene er det svært sjelden at disse islamkritiske aktørene tar for seg. Noe som i og for seg er underlig.
Likevel er det forståelig.
Mennesker har en tendens til å fokusere på det som er iøynefallende. Det vi kan se og oppleve, her og nå. Nettopp derfor er islam og islamisme så nærliggende å kritisere.
Mer skjulte politiske strømninger i samfunnet kan være vanskeligere å sette fingeren på. Likevel skal både Document.no, Resett og Rights ha ros for at de fra tid til annen faktisk påklager også de underliggende problemene. Men dessverre er dette noe de gjør altfor lite, og når de først gjør det så er det ofte relativt overfladisk kritikk.
Jeg vil derfor hevde at Document.no, Resett og Rights er på ville veier når de fokuserer for mye på symptomene – i stedet for å fokusere på de underliggende problemene.
Fokuser på problemene
I dag er roten til problemene i Norge en gruppe eliter løst forankret til den såkalte venstresiden. Ikke den gamle venstresiden i Norge, men den nye «progressive» og «liberale» venstresiden.
Særlig er det tilsynelatende tre organisasjoner som utmerker seg spesielt. Det er Arbeiderpartiet, Human-Etisk Forbund og Antirasistisk Senter. Disse tre organisasjonene utgjør de facto hodet på den giftslangen som har sneket seg inn i hagen.
Alternative medier som Document.no, Resett og Rights burde fokusere mindre på islam, og mer på disse aktørene.
Kanskje var det en liten oppvekker for disse tre aktørene når Antirasistisk Senter forfattet en «rapport» til FN, hvor de påklaget at Norge har kritikere at globalisme og multikultur. Et skriv hvor både Document.no, Resett og Rights ble nevnt, og trukket frem som alvorlige problemer for den politisk korrekte kulturmarxistiske agendaen i Norge.
Trolig er det på overtid å legge fra seg den evinnelige islam-debatten, og den evigvarende sutringen over symptomer, og heller konsentrere seg om det som faktisk er viktig. Nemlig å hindre at undergravende og ødeleggende ideologiske krefter får tilnærmet total makt i Norge.
Dette kan fortrinnsvis gjøres med å gå i dybden av den materien som er tilgjengelig, og belyse for offentligheten hvordan elitenes maktstrukturer i Norge fungerer. Hvem som «snakker sammen», og om hva. Trolig vil dette kunne gi seg utslag over stemmeseddelen. Om ikke umiddelbart, så med tiden.
