I dag kan man knapt nevne historiske tragedier som Holocaust uten at folk hever øyenbrynene og ser rart på deg. Terskelen for å bli beskyldt for antisemittisme og jødehat er så lav at folk vegrer seg for å snakke om temaet på feil måte.
Jeg mener dette er helt feil vei å gå.
Vi må eksempelvis kunne kritisere hvordan hendelser som Holocaust blir misbrukt; enten som vikarierende argument, eller som politisk brekkstang.
Vi må også kunne kritisere dette på en saklig og rasjonell måte, uten å henfalle til holocaustfornektelse eller bagatellisering av faktiske hendelser.
Les også: Dagsavisen i harnisk over Lysglimt og Alliansen
Åpenbart er svaret å finne en konstruktiv balansegang mellom berøringsangst og brønnpissing.
Kynisk misbruk
Da den islandske regjeringen i fjor diskuterte å forby rituell omskjæring, skapte dette debatt verden over. Mange mente at saken primært sett handlet om menneskerettigheter. Barnas rett til å bestemme over egen kropp måtte komme i første rekke. Andre argumenterte med at et slikt forbund ville være diskriminerende overfor muslimer og jøder, samt overfor kristne grupperinger som praktiserer rituell omskjæring av guttebarn.
Usakligheter fulgte fra flere sider i debatten.
Jødiske religiøse ledere i Skandinavia undertegnet et sint brev til den islandske regjeringen, hvor de påklaget forslaget om å forby rituell omskjæring. I brevet gikk de jødiske lederne svært langt i å sammenligne den islandske regjeringen med tyske NSDAP. Som var Adolf Hitlers politiske bevegelse.
I brevet ble også den islandske regjeringen beskyldt for å inneha holdninger som lå til grunn for Holocaust. Mellom linjene ble folkevalgte politikere i et vestlig demokrati beskyldt for å iverksette nye jødeutryddelser. Et nytt Holocaust.
Jeg mener sånt undergraver så vel historiske tragedier, som en opplyst debatt. Det må være lov å kritisere slik hensynsløst misbruk av grufulle hendelser, uten å bli avfeid som antisemitt eller jødehater.
Debatten om omskjæringsforbudet handlet primært om barnas velferd. Ikke om å diskriminere religiøse grupper. Men dette havnet i andre rekke. Diskursen ble regelrett forpurret av overdrivelser, anklager og vikarierende argumenter.
Ren idioti
På den annen side, så har vi også aktører som forpester offentlig debatt med å rett ut fornekte at beviselige grusomheter fant sted under andre verdenskrig. Noen hevder at Holocaust er en ren løgn, samt at konsentrasjonsleirene aldri har eksistert. I noen tilfeller hevdes det at konsentrasjonsleirene ble reist i etterkant av andre verdenskrig, bare for å sverte tyskerne.
Slike ting blir også for dumt.
Bare her i Norge eksisterer det omfattende materiale i form av bilder, arkiver og protokoller som viser hvordan norske jøder ble sendt ut av landet og ned til konsentrasjonsleirene på kontinentet. Også ikke-jøder fra Norge opplevde samme skjebne.
Med andre ord finnes det ikke grunnlag for å fornekte Holocaust. Bevisene eksisterer. Det blir som å fornekte at andre verdenskrig fant sted. Eller å fornekte at vietnamkrigen fant sted.
Det er med andre ord ren idioti.
Brønnpissing
Resultatet av ren holocaustfornektelse blir at folk vegrer seg for å fremsette legitim kritikk, eksempelvis av hvordan tragedien i dag kan misbrukes av interessegrupper. Folk blir redde for å havne i samme bås som de mer hardnakkede holocaustfornekterne.
Noe som unektelig fører til at folk holder tilbake kritikk og synspunkter som kan være viktige for en opplyst offentlig debatt.
De som hardnakket fornekter Holocaust bidrar bare til å gjøre skade på diskursen, og dermed effektivt forhindre en nødvendig og saklig kritikk av etiske problemstillinger.
Dette kalles brønnpissing.
Jeg mener at vi som ønsker en opplyst og faktabasert diskurs bør ta ansvar for å imøtegå åpenbar fornektelse av Holocaust. Samtidig som vi insisterer på å holde ting saklig og faktuelt. Dette har samfunnet alt å tjene på.
