Forskere forsøker å finne svaret på spørsmålet gjennom å studere kjønnsforskjeller i hjernen utifra tanken på at disse kan bidra til observerbare ulikheter. Allikevel skaper studier av voksne hjerner eller til og med tenåringer problemer, ettersom også kulturelt produserte forskjeller dukker opp i hjernen.
Men en studie publisert i journalen Brain Structure and Function tok istedenfor en titt på en måned gamle spedbarn. Siden fødselen har barn ved denne alderen brukt mesteparten av tiden sovende og ammende med begrenset syn, så gjennomgående sosialiseringsfaktorer er ikke en faktor. Men til tross for dette så avslører de nye undersøkelsene at kjønnsforskjeller på flere steder i hjernen allerede er åpenbare.
Universitetet ved Wisconsin-Madison, ledet av Douglas Dean III, rekrutterte 149 gravide mødre som lot deres spedbarn – 77 jentebarn og 72 guttebarn – gjennomgå en hjerneskanning en måned etter fødselen. De gjorde selve skanningen bekvem for barna, slik at de kunne sove, noe som var viktig ettersom selv de minste bevegelser kunne ha ødelagt resultatene.
Deans forskningsgruppe fant at guttenes hjerne var 8.5 prosent større, på linje med kjønnsforskjeller i hjernen man har sett hos voksne og andre spedbarnsstudier. Og i likhet med voksne hadde de mannlige hjernene mer hvitt materiale (hjernekoblinger) mens kvinnelige hjerner hadde mer grått materiale, relativt til den totale hjernestørrelsen.
Dessuten var et antall spesifikke nevrale områder større hos mannen, også relativt til hjernestørrelsen. Foreksempel området i det limbiske systemet som involverer følelser, inklusive amygdala, insula, thalamus og skallekjernen (putamen).
Forskerne fant også bevis på at en relativt større hippocampus, et område som har å gjøre med minne, som oftest har vært større hos kvinner, selv om det ikke virker å være universelt. Samtidig var de kvinnelige hjernene relativt sett større i andre limbiske systemer. Og de hadde en del strukturer av hvitt materiale som var relativt sett større.
Disse kjønnsforskjellene var mindre enn de man observerte hos voksne, noe som indikerer at differensieringen fortsetter med utviklingen og modningen, trolig gjennom det høye volumet av kjønnssteroider i disse hjernedelene. Den alternative forklaringen er at den fortsatte differensieringen avhenger av sosialisering.
Det var mange hjerneområder som skilte seg ut strukturelt mellom kjønnene, men noen sikre sluttsatser av hva det kan bety for funksjon og beteende er for tidlig å fastslå.
Grunnen til at den nye forskningen er relevant er fordi den legger grunnlag for mer fokuserte studier som avslører psykologiske forskjeller mellom kjønnene. Man kan forestille seg at forskere som studerer behandlingen av angst finner en kjønnsrelatert forskjell i hvordan kroppen håndterer stress. Om denne forskjellen helt og holdent kan tilskrives sosiale strukturer, som den politiske venstresiden ivrig forsøker å rive ned, så er de nye funnene ikke så viktige.
Men om kjønnsforskjellene i stresshåndtering er assosierte med kjønnsvariasjoner i amygdalaens størrelse eller struktur, så innebærer dette det faktum at anatomiske forskjeller oppstår så tidlig, slik som vist i denne studien, at forskjellene i stresshåndtering kommer til å være vanskelige å forandre, uansett sosiale reformer.
Forsøk på å forbedre samfunnet vil derfor trolig lykkes mer om man tar disse forskjellighetene på alvor, snarere enn å håpe at de forsvinner.
