Av Anonym
Å like Norge betyr ikke å mislike andre, slik enkelte tror, men det kan se ut som at enkeltes politikk betyr å mislike Norge, dessverre.
I utgangspunktet er jeg ikke imot alle former for innvandring, heller ikke av fjernkulturell innvandring, men det har blitt så stort omfang at man vil sette foten ned og si at nok er nok for lengst. Det hadde vel vært bedre både for nordmenn og innvandrere om det ikke hadde kommet så mange. Jeg er for at de som har kommet skal trives, ja, men ikke at de skal ta seg til rette på ufine og fortrengende måter eller få for mye av velferdsmidler.
Det fins greie folk fra alle grupper, men blant grupper fra Afrika og Midtøsten ser det ut til at det er mange medlemmer som ikke er helt kompatible med det europeiske og det norske. Det har vært mange, mildt skrevet, uheldige episoder med disse involvert. Når det kommer til islam og de holdningene som følger med islam, særlig konservativ islam, så syns jeg det er noe å være observant på.
Jeg blir mer bekymret for innvandringen når jeg ser såkalte etablert politikere som dysser ned problemene ved asylinstituttet og innvandring for øvrig. Tenk bare at Finlands statsminister uttalte at «Vi er ikke lenger en øy» etter terrorangrepet i Åbo (Turku) utført av en marokkaner (https://www.nrk.no/urix/
Det var ikke noe à la «Slik skal vi ikke ha det her i Finland» og en selvransakelse av konsekvenser av åpnere grenser, for eksempel, men i stedet komme med det som kan tolkes som en slags aksept for det nye Finland. Dette er bare ett av mange eksempler på gjennomgangstonen blant flere europeiske land, som uttrykker naivitet, feighet og handlingslammelse, og det er ikke mye å spore av respekt for arvesølvet. Det burde ikke ha blitt tukla så mye med.
Man skal ikke skjemmes av å ville ivareta arven sin, særpreget sitt, landet sitt, seg selv og sine på en god måte. Man skal ikke skjemmes av å medgi hva som er uønsket. Jeg vil ha politikere som ikke bryter ned den tryggheten og framtidstroen som landets egne borgere fortjener.
