Kongelige, politikere og toppbyråkrater sloss om å få dele ut priser i fargerikt mangfold og på flerkulturelle skoler.
Kronprinsesse Mette Marit og Dronning Sonja har vel mellom seg snart delt ut priser til samtlige skoler i Norge med en innvandrerandel over 50 prosent.
Fjell skole (innvandrerandel på 90 prosent) i Drammen er en av favorittdestinasjonene til Mette Marit når det skal deles ut en eller annen pris i flerkulturell mestring som kan vise henne fra en solidarisk og «folkelig» side.
Men hva skjer når rektorer og lærere kaster seg på de samme festtalene og faktisk tror på det som blir sagt? Når de faktisk prøver å sette disse fine tankene og ideene ut i det virkelige liv?
Her følger et leserinnlegg fra en norsk 18 år gammel kristen jente som ble lagt ut på Aftenpostens nettsider på onsdag. Dette er hennes virkelighet:
Du er ikke verd en dritt, du er kristen
I ni år ble jeg mobbet fordi jeg var norsk – og kristen.
Etter mobbingen jeg opplevde på barne- og ungdomsskolen, har jeg fått en frykt i meg. Å fullføre VGS skulle vise seg å bli mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Skolen trigget angsten min hver eneste dag, og noen dager var den så ille at jeg ikke maktet å nærme meg en skolebygning.
Møtte veggen
I november i fjor hadde jeg et halvt år igjen av videregående skole, men jeg møtte veggen helt, igjen. Det var som å oppleve 6. klasse om igjen. Forskjellen var at det ikke var på grunn av mobbingen denne gangen, men at jeg ikke orket skolen ett minutt lenger. Jeg var fullstendig utmattet, og det er vanskelig å fullføre eksamen når man ikke klarer å følge med i timene.
De fleste problemene jeg har i dag, skyldes ni år med mobbing. Ni år med slag, spark, stolkasting, utestengning, jentemobbing, ondskapsfulle ord, drapstrusler, hets og diskriminering. Ord om at jeg ikke fortjente å leve, fordi jeg var så stygg. Ord om at jeg ikke var verdt noe, fordi jeg var kristen.
Religionshets
Mange tror det kun er mennesker med minoritetsbakgrunn som hetses i Norge. Men på barneskolen var det jeg som ble det, fordi jeg var kristen i en klasse der jeg enkelte ganger var en av få norske. Skolen jeg gikk på skulle være så forferdelig spesiell. Her var de norske og utenlandske elevene visstnok utrolig gode venner. De hadde et samhold man aldri før hadde sett, og skolen hadde til og med fått priser for dette. For meg ble det hele bare en fasade utad.
Det ble så feil at skolen skulle fremstå slik, når det ikke var tilfelle. Først benektet de for at jeg i det hele tatt ble mobbet; lærere, ledelse og rektor. Så endret de standpunkt og hevdet at det hele var min skyld. «Det er din skyld, det er din skyld.» Ordene satt fast i hodet mitt, mens mobberne sto over meg å sa: «Du er ikke verdt en dritt, fordi du er kristen. Du burde faen meg gå å gifte deg med Jesus da, hvis du er så opptatt av det. »
Livsvarige arr
I det siste har jeg begynt å huske mer fra barneskolen enn jeg har gjort før, og det gjør forferdelig vondt. Det er like vondt ikke å huske barndommen, som det er å huske noe av det jeg ble utsatt for. Mobbing gjør dette med folk. Det lager arr helt inn til det innerste. Arr som aldri forsvinner, gjallende ord i hodet man aldri blir kvitt, eller i verste konsekvens; ikke å kunne huske barndommen sin overhodet.
Jeg vet ikke hva som er verst. Alt jeg vet, er at mobbingen jeg opplevde har skapt en frykt i meg for skolen som ikke forsvinner. Selv om det i realiteten er mange år siden det jeg opplevde tok slutt, er det som om jeg fremdeles går gjennom det samme.
Mobbing ødelegger liv. Derfor er det så forferdelig viktig at det blir tatt tak i med en gang, slik at man kan begrense ettervirkningene. Aller helst må vi bli så flinke til å iverksette forebyggende tiltak, slik at barn slipper å oppleve mobbing i det hele tatt. Det er fremdeles en lang vei å gå, og det gjør vondt å tenke på at over 40 000 barn hver eneste uke, opplever det jeg opplevde. Det skal ikke være sånn.
Vi må ta grep. For ett barn som mobbes, er ett for mye.
