Spillet Super SWIV ble lansert til Super Nintendo i 1992. I USA het spillet Firepower 2000. I 1994 ble spillet portet til Mega Drive-konsollen som konkurrerte med Super Nintendo på markedet. I 1996 kom spillet SWIW 3D.
Super SWIV er ett av de spillene jeg ikke greier å legge fra meg når jeg først begynner å spille. Historien og plottet i spillet er påfallende simpelt. Du får beskjed om at en hemmelig rase forsøker å ta over jorden med elektronisk styrte droner, og du skal stoppe dem. Handlingen i spillet er tilsvarende enkel. Skyt på alt som rører seg, samtidig som du selv unngår å bli skutt. Du kan også velge om du vil spille med jeep eller helikopter. Jeepen går langs bakken og kan hoppe over enkle hindringer, den krasjer hvis den støter inn i en tanks eller andre kjøretøy på bakken. Helikopteret flyr over ting på bakken, men krasjer med flygende farkoster som kommer. Jeepen kan også skyte i åtte retninger. Det kan ikke helikopteret, som bare kan skyte rett frem.
Arakade-effekten er klart til stede, da du kun har tre liv i spillet. Det er heller ingen muligheter for å lagre underveis. Når du er tom for liv må du begynne helt på nytt. Spillet har også en poengliste som viser hvor mange poeng du får, slik at du havner på en slags «hall of fame» når du dør eller runder spillet.
Men spillet er overraskende vanskelig å runde. Nesten helt umulig. Etter hvert må du lære deg teknikker for å komme rundt brettene. Selv om det bare er seks lange brett, skal det godt gjøres å runde spillet selv med mye øvelse. Nettopp derfor liker jeg det. Spillet er ikke for lett, slik mange spill er i dag.
Musikken i spillet er også forut for sin tid. Med skikkelig japansk synthwave. Da utviklerne skulle utgi oppfølgeren SWIV 3D, prøvde de lenge å få lisens til å bruke musikken til teknoartisten Hallucinogen. Men det ble ikke til at de kom i mål med det. Musikk betyr mye for et spill, da det bidrar til å sette en spesiell stemning. Jeg mener definitivt at elektronika og synthwave passer bra til denne type spill.
