Når jeg skriver dette, ligger jeg i sengen. Selv om jeg har vært våken et helt døgn og jobbet i 16 timer, er det umulig å slappe av. I yrket hvor du enten blir ekspert på å stenge ute eller slutte. I yrket hvor du tar av deg arbeidsklærne og lar tragedien ligge i det trange skapet i garderoben. I yrket hvor du må bli en ekspert for å sove på bestilling hvis du ikke ønsker å gå i veggen.
Det siste døgnet har jeg og mine nærmeste kolleger prøvd å redde livet til et ihjelskutt barn. Da håpet forsvant, begynte arbeidet å komme frem til hvem det er vi har liggende foran oss. Hva heter barnet som ligger med slanger i halsen, blod i ansiktet og kulehull i kroppen. Etter timers arbeide vet vi hvem han er. Eller kanskje heller hvem han var. Så snart vi blir trygge på identiteten, får alle involverte en klump i magen. Dette betyr at vi, mange med våre egne barn, skal videreformidle meldingen til en urolig familie som ikke kan få tak i barnet sitt. Det siste døgnet har vi også behandlet det henrettede barnets hardt skadde kamerat. Han ble også truffet med mange skudd. Vi har tatt vare på familien hans, vennene hans og hans blodige eiendeler.
Les også: Svenske politibetjenter flykter fra jobben – overarbeidet, utslitte og redde
I løpet av det siste døgnet har vi også kjørt frem til en nylig detonert sprengladning, og med fare for livene våre har vi gått farlig nær den for å bli kvitt mennesker som skjenner på oss for at de ikke kunne hente den parkerte bilen sin. Vi har tatt vare på et yngre par som var sekunder fra å bli alvorlig skadet eller drept av eksplosjonen. Vi har forsøkt å forklare dem at de fremdeles kan være trygge, rett utenfor hjemmet sitt.
Vi har også klart å redde livet til en kvinne som har blitt brutalt overfalt og vært nære slått ihjel med en planke. Vi har sett levningene av et menneske hvor hele kroppen er i ferd med å gi opp. Før kvinnens blod har tørket ut på klærne våre, har vi også lokalisert en sannsynlig gjerningsmann og arrestert ham. Til tross for kunnskapen om at han nettopp hadde ødelagt livet til en uskyldig mann, ble dette lagt til side og han ble behandlet med respekt.
Les også: Svensk politisjef: «Vi kan ikke lenger garantere sikkerheten til det svenske folk»
Vi har også klart å hjelpe berusede mennesker, reddet en kvinne som med barnet sitt i armene har blitt jaget med en kniv, og vi har håndtert trafikkulykker. Imidlertid er dette hverdagslig og ingenting å bry seg med.
Det siste året har jeg og mine nærmeste kolleger håndtert de fleste drap, eksplosjoner og ulykker. Vi har sprunget mot mistenkte terrorister, væpnede mordere og psykopater. Vi har opplevd hvordan en nær venn og kollega døde i armene våre etter en trafikkulykke. Vi har grått og sett mennesker gråte. Vi har ofret alt for samfunnet.
Les også: Raqqa? Mosul? Nei, Linköping, Sverige!
Om noen timer skal jeg på jobb igjen. Forhåpentligvis med noen timers søvn i kroppen. Jeg tar på meg delvis gjennomvåte arbeidsklær og går ut igjen. Ute i yrket der tragedie er hverdag. I yrket der menneskehetens mørkeste rom er kontorene våre. I yrket der man må takle restene av et henrettet barn. I yrket der du blir utsatt for trusler og vold for å beskytte samfunnet, men ikke får erstatning fordi samfunnet mener at vi må tåle det. I yrket der samfunnet gir oss 26 000 svenske kroner i månedslønn før skatt.
Med vennlig hilsen
En politimann på gata
Les også: Bomber mot rådhus og politistasjoner i Sverige og Danmark
