Av Djiwee
Diktatur! Smak på ordet mange umiddelbart føler ubehag ved og forbinder med ufrihet. Men finnes styresett der alle vil kunne oppleve frihet? Sosialister hviler seg på Marx’ grunntanker om proletariatets diktatur. Praksis viser alltid at proletariatets innflytelse forsvinner som dugg for solen og revolusjonen spiser sine barn. Maktmennesker kupper kjapt kontrollen og oligarkiet er et faktum.
For å skjule metamorfosen opprettes gulag- og konsentrasjonsleire, meningspoliti, propagandamedier og sannhetsministerier. Løftene om at alle skal ”nyte” slutter uvegerlig der ingen vil yte. Som de sa på folkemunne i Sovjet: -Staten later som de betaler så vi later som vi jobber. Og vipps kollapser drømmen som ble alles mareritt. Men i motsetning til den ideologiske fetteren nasjonalsosialismen, har fortsatt ikke verden tatt et endelig oppgjør med en ideologi som har kostet millioner på millioner av mennesker livet under de mest lidelsesfulle og fornedrende omstendigheter.
Homogen kultur
En klok person uttalte at ”din frihet slutter der min ufrihet begynner”. Men finnes styreformer fri for diktatoriske elementer? Selvsagt ikke. Med to mennesker følger før eller siden alltid to meninger. Og skal verden gå videre må ofte den ene vike. Folkestyret – demokratiet – er et slikt diktatur. Flertallsdiktaturet. Et slikt styresett vil imidlertid kun makte å generere relativ aksept i en homogen befolkning der kulturelle rammebetingelser oppfattes noenlunde likt. Og selv da vil gnisninger piple til overflaten med jevne mellomrom.
Fellesskapets immunapparat vil ha størst forutsetning for å bøte på utfordringene ved hjelp av imøtekommenhet. Det betinger dog at ulikhetene ikke oppfattes som uoverstigelige. På søndagsskolen fikk vi høre at ”et hus som er i strid med seg selv kan ikke bli stående”. Nå er jo et teokrati også et diktatur, men akkurat denne passasjen kan neppe være urimelig fundert. For er det ikke nettopp konsekvensene av dette gullkornet hele vår sivilisasjon nå lider under?
Frihet oppleves ulikt
Enhver moralfilosof kan selvsagt underskrive på at fullstendig menneskelig frihet er en selvmotsigelse. Det er opplevelsen av en balansert personlig frihetsfølelse som ligger til grunn for fornemmelsen av personlig frihet kontra undertrykkelse. Hva som oppleves som frihet i ulike kulturer er imidlertid svært forskjellig, der frihet fra nød, sult, fattigdom og arbeidsløshet kan være mer sentralt i debatten enn frihet til individuell selvbestemmelse og utfoldelse.
Vi ser derfor etableringen av nye sosiokulturelle uttrykksformer til vår tidligere homogene vestlige kultur fremvise sterk grad av antagonisme til vår erkjennelse av frihet. Diktatoriske, teologiske former for determinisme og predestinasjon desimerer i våre øyne friheten kapitalt. Men i andre kulturers øyne er dette innarbeidet empiri som gir individet trygghet som den ytterste form for frihetsopplevelse. Frihet fra å havne i et helvete er viktigere enn frihet til å mene og handle. Når vi stilte klokken frem en time i mars, hjelper det lite å mene at andre skulle ha lagt på 1400 år. Rudyard Kipling ga oss fasiten: -East is East and West is West and never the twain shall meet.
Ryggknekker
Vesten har altså pådratt seg fruktene av en kulturell splittelse av ryggknekker-format. Dette genererer selvsagt spørreordet hvorfor? Om meningene er mange kan det imidlertid ikke lenger være tvil om at problemene hoper seg opp. Og som alltid når noe truer i horisonten har diktatorspirer gode livsvilkår. Presumtivt frihetsposerende politikere krever med ett langvarig unntakslovgivning selv om det dreier seg om en epidemi. Hva da om enda mørkere skyer dukker opp i horisonten og de som har generert problemene krever diktatoriske fullmakter til å lappe på symptomene de selv har skapt?
Frihetsideologien fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetskrigen inspirerte den norske grunnloven av 1814. Truende tider – både selvpåførte og uforskyldt appellerer imidlertid i skremmende tempo til en kontinuerlig innskrenkning av borgernes tradisjonelle friheter. Fortsatt oppebærer vårt samfunn retten til meningsfrihet, men både denne og handlingsfriheten er under et sterkt stigmatiserende press. Et engstelig folk ser med stadig større aksept på innføring av diktatoriske virkemidler for å beholde den tilvante tryggheten. Frihet veksles sakte men sikkert inn mot skinnet av den nye politiske valutaen. Et vedvarende velferdssamfunn er imidlertid helt avhengig av kulturell homogenitet.
Demokratur
Overgangen beskrives fremragende i det som ofte tilskrives den franske sosiologen Gerard Memet og som ble benyttet av den svenske forfatteren Wilhelm Moberg i en debatt om statlig pressestøtte i 1965 – demokraturet.
Wikipedia: ” Et demokratur ( Teleskopord av demokrati og diktatur) eller demokratisk diktatur er et begrep brukt om et samfunn som på utsiden ser ut som et demokrati, men som i praksis mangler reell ytringsfrihet, muligheter for dissidenter til å tale på like vilkår og et rettferdig rettsvesen (lover og regler utformes for å ramme grupper med spesifikke meninger). Folk med «gale» meninger risikerer å miste jobben, og grupper og personer med avvikende meninger risikerer å bli utsatt for politisk vold uten at staten griper inn. Videre kjennetegnes demokraturet av at staten ikke selv følger de lovene som fins.”
Noen som kjenner lusa på gangen?
