Christian Tybring-Gjedde foreslo allerede i september 2019 at FrP skulle gå i en nasjonalkonservativ retning, og forkaste liberalismen.
– Jeg ønsker et Frp som går i en nasjonalkonservativ retning, som setter nasjonen Norge først, vår kultur og det vi står for, vårt eget land først, sa Tybring-Gjedde.
– Frp bør tenke helt nytt. Partiet må rustes opp for å kunne takle samfunnsutviklingen som i stor grad de øvrige partiene har skapt. Globalisme er rotløshet satt i system. La oss verne om nasjonalstaten.
Men han fikk ikke medhold i FrPs sentralstyre. Ballen ble lagt død, kunne Dagsavisen rapportere.
Blant de som stemte mot forslaget var Roy Steffensen (Rogaland), Sivert Haugen Bjørnstad (Sør-Trøndelag) og FpU-leder Bjørn-Kristian Svendsrud.
Det er vel verdt å merke seg at innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim også stemte imot. Helgheim er av mange oppfattet som en nasjonalkonservativ stemme innad i FrP. Er dette bare et spill for galleriet?
Men ballen var ikke lagt død.
Tidligere leder av Oslo FrP, Tone Ims Larssen, sto for en patriotisk retning:
«Skal vi være en del av Europa og USAs nye høyreside, og være et fyrtårn for patriotiske velgere, slik Senterpartiet har hatt suksess med, eller skal vi være en del av den liberal/sosialdemokratiske partifloraen slik Høyre har blitt»
Man skulle bygge opp patriotismen, verne om nasjonalstaten, og ta et oppgjør med klimapolitikken og EØS, blant annet. Men partileder Siv Jensen avviste idéen.
Geir Ugland Jacobsen ble i slutten av februar valgt til ny leder av Oslo FrPs landsmøte, og har markert seg som en lederfigur i den nasjonalkonservative delen av partiet. På det samme landsmøtet fikk Ugland Jacobsen medhold i at Norge skal bli et «patriotisk fyrtårn» i Europa.
– Vi må sette Norge og det norske folk først i ett og alt. Det er det folk forventer. Det er den eneste veien til høyere oppslutning, sa Ugland Jacobsen ifølge TV2.
Nå har Oslo FrP sendt et resolusjonsforslag til partiets landsstyremøte med to ufravikelige krav:
-
Norge skal ikke ta imot noen kvoteflyktninger fra FN i 2021. Dette skal ikke kompenseres ved å øke annen immigrasjon i form av flyktninger, asylsøkere eller familiegjenforening.
-
Fra og med statsbudsjettet for 2021, skal offentlige pensjoner reguleres i tråd med gjennomsnittlig lønns- og prisvekst i Norge.
Særlig kravet om null kvoteflyktninger vil gjøre et samarbeid med KrF og Venstre så å si umulig og betegnes som “en rød klut” av Dagblad-journalist Jørgen Gilbrant.
Spørsmålet er om det er verdt det å nedtone sitt kjernebudskap for å tekkes to småpartier. Sverigedemokraterna (SD), som kompromissløst har nektet å stemme for et statsbudsjett som ikke gir medhold i deres kjernesaker, ligger per 18. Juli på 24,1 prosent. FrP på sin side ligger på 12,5 prosent i en nyere måling.
Differansen mellom FrP og SD er større en både KrF og V til sammen – disse to partiene måles til 3,6 og 2,5 i sistnevnte måling, og er i alvorlig fare for å forsvinne fra den norske partifloraen. Hadde det ikke vært bedre for FrP å holde kompromissløst på sin egen linje, slik SD gjorde, heller enn å moderere seg for å tekkes partier som er i ferd med å trekke sine siste pust?
Det er flere markante figurer i FrP som støtter en nasjonalkonservativ linje. Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen bør nevnes, mer usikkert er det hvor Sylvi Listhaug står. Helgheim har som nevnt tidligere avvist dette ved avstemning, selv om han gjerne liker å fremstille seg selv som nasjonalkonservativ i offentligheten. I kulissene lurer nestoren Carl I. Hagen, som ønsker en retur til Stortinget ved neste valg og som nå regnes som en tydelig nasjonalkonservativ kandidat. På motsatt side finner vi de ovennevnte personer som stemte imot i fjor, og disse ledes av partileder Siv Jensen og støttes av bla. Kjetil Solvik-Olsen.
Forslaget får neppe flertall. Men forslaget og den påfølgende debatten tvinger uansett landsmøtedeltagerne til å velge side. Dette vil klargjøre for velgerne for om det finnes noe håp om at partiet endrer retning, eller at FrP fortsetter å støtte EØS, ACER, kvoteflyktninger, bompenger og alle andre slike saker som skuffet grunnfjellet så stort da FrP satt i regjering.
Ender FrP opp som et falskt håp eller et reelt alternativ? Har vi blitt ført bak lyset i alle disse årene?
Mye tyder på dette, dessverre. Fremtiden er vanskelig å spå, men det er mulig å tegne opp noen mulige utfall. Selvsagt kan de nasjonalkonservative vinne frem. Men dette er tvilsomt. Hva vil de nasjonalkonservative gjøre hvis de går på et nederlag?
De kan fortsette å jobbe innenfra for å forsøke å endre partiet innenfra. Og her er det en genuin mulighet for øvrigheten å påvirke: Lokallag kan påvirkes av en forholdsvis liten gruppe dedikerte mennesker, så dersom du tar med en håndfull venner inn i ditt lokallag og jobber aktivt og konsentrert, har nesten enhver leser makt til å politisk snu et lite til middels stort lokallag i FrP.
Hvor lett det blir å endre partiet avhenger av hvor stort nederlaget blir. I mellomtiden fylles Norge opp med stadig flere kvoteflyktninger, migranter, bomringer og vindturbiner, mens skattenivået og statsbudsjettet vokser dramatisk. Ikke akkurat populært blant FrPs kjernevelgere, noe som viser seg i fjorårets elendige valgresultat (8,2 %).
Det kan bli full splittelse, hvor partiet deles i to. Man skulle tro det er en grense for hvor mange kameler den nasjonalkonservative føyen har mage til å svelge.
Å bygge opp et parti fra grunnen av har vist seg notorisk vanskelig i Norge, men om man starter med tungvektere som Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen er optimistisk på deres vegne.
Så da er spørsmålet: Hvor lenge vil de nasjonalkonservative i FrP opptre som en falsk velgermagnet for partiets grunnfjell? Har de baller til å starte noe nytt om de ikke får gjennomført den kursendringen de ønsker? Eller vil kjernevelgerne engasjere seg i en snuoperasjon ledet av grasrota?
