(Foto: Pixabay)
Alle bør vite at naturen ikke gjør noen forskjell på lemen eller mennesker. Enten det er det levende livet på nordkalotten eller et hvilket som helst annet kontinent, der arter produserer ti etterkommere hvor åtte dør og kun to lever videre til slektens og de eldres opprettholdelse, frem til neste generasjon.
Der revirene ikke leverer tilstrekkelig utkomme til livets gang, svarer naturen med desimering av bestanden frem til balanse er gjenopprettet. Epidemier, sykdom, sult og nød er rikholdig til stede i naturens verktøykasse. For ”barn av regnbuen” der ”alle skal med” er dette en så uutholdelig problemstilling at deres eneste løsning er å erklære naturen full krig. Finnes det ikke et tilstrekkelig livsgrunnlag i ett område, flytter ”blomsterbarna” bare overskuddet til et annet område, der habitantene har levd balansert og lykkelig i fred med naturlovene.
Emokrati
Mentalt løsrevet fra den virkelige verden søker disse ethvert emokratisk føleri-problem løst hos en fra før overpopulert byråkratstand med cand.planøkonomi i håndbagasjen. Disse by-menneskene har for lengst distansert seg fra verdenen utenfor der de virkelige livsnødvendige verdiene skapes. Omgitt av asfalterte kulisser der maten dukker opp i en kjøledisk og drikkevann oppstår i en kjøkkenkran, er fysisk forsvar og organisk produksjon et ikke-tema på cafelatte-barene, der ”grønne verdier” merkelig nok debatteres livlig.
Sveinung Rotevatn, Foto: Mona Lindseth / Venstre
(CC BY-SA 2.0)
Men nå er engang vår hybel i universet en bitteliten stein på vei rundt solen i over 100 000 km/t og rundt vår egen akse ca. 1500 km/t. Alt som her lever er pukka nødt til å innrette seg etter naturgitte lover. Dette skjønner selv alt fra virus til entiteter med hjerne som en middels brennmanet. Putt en stokkmaur inn i en skogsmaurtue eller en fremmed dompap inn i rugekassa til en annen dompap. Resultatet er den visse død for den svakeste entiteten. Slik er naturen, enten man tror på evolusjonen eller på en skapende førsteårsak ute i universet. Verken Darwin eller Gud har gitt de svakeste forutsetninger til å styre over de sterkeste. Den sterkestes rett er paragraf 1 i universets grunnlov.
Siste akt
Bortsett fra i vår vestlige verden, der man setter kvinner – de svakeste – til å styre over menn – de sterkeste. Og svake menn til å styre over sterke menn. Men vår verden – fra mikrobenivå opp til oss selv – funksjonerer ikke slik i den universelle bruksanvisningen. Da dukker det sporenstreks opp fremmede entiteter som til slutt skviser ut de svake og tar over selv. Den vestlige kultur nærmer seg derfor sitt endelikt om ikke alle bremsene slås på umiddelbart, lik alle de tidligere verdensrikene før oss fra tidenes morgen, som forsvant i dimman.
Nydusjede, tannpussende vestlige global-byboere vet null om at den kjeften de spyr ut svada fra er i full krig med seg selv og at det finnes flere mikrober der enn i rompa som kontinuerlig dreper alt av inntrengere, inntil det dukker opp en fremmedartet virus-soldat som baner seg vei videre inn i legemet for å drepe og overta hele habitatet på sin vei. Dette er slemme illustrasjoner som setter artene og rasene opp mot hverandre, sier de, og dersom naturen virkelig er slik så får det heller bare gå til helvete på første klasse.
Selvmordskultur
Det er denne krigen mot oss selv og naturen vi nå snart ser slutten på. Ingen kan avskjære seg fra den verden vi lever i. Da venter kollaps, kaos, krig, Corona-virus og total selvutslettelse. Det er KUN sosiokulturell homogenitet som opprettholder sjansene for vår videre ferd på livets vei. Akkurat som i maurtuen. KUN sosiokulturell homogenitet kan bære et politisk, sosialdemokratisk velferdssamfunn basert på gjensidig tillit, der den enkelte yter etter evne og får etter behov. Selv Bibelen fremholder at ”ikke skal en bygge og en annen bo, ikke skal en så og en annen høste, for enhver skal høste frukten av sine egne henders gjerninger”. Går man lenger mot venstre enn at samfunnet kun hjelper dem som virkelig er rammet av åpenbare sykdommer, vil den indre forråtnelsen inntre straks. Da blir det som i Sovjet, der innbyggerne lot som de jobbet og den pengeløse staten til slutt lot som de betalte dem.
Forspiste ledere
Et kontinent som importerer ikke-kompatible entiteter i et rasende tempo på størrelse med bykommunen Moss hvert bidige år, og gjør det mulig for dem å motta så mye tilskudd at en tobarnsfamilie må tjene over 700 000 kroner brutto for å tjene mer enn trygdeytelsene de får uten fra første dag å løfte en finger, mangler ikke bare bærekraft, men vitner om at vår kultur begår selvmord for åpen scene. Forspiste ledere er trolig så lei seg selv og sin materielle rikdom at de søker en snarlig avslutning på egentilværelsens uutholdelige letthet. ”Etter oss kommer syndfloden”. Altså ingen empati for barn og barnebarn. Og nettopp det får de til – det skal de ha.
For alle oss andre er det greit å minne om at verden rundt oss ikke er et dataspill der det plutselig dukker opp en fane med ”gå til start” eller ”prøv på nytt”. Her er det bare en eneste utgang for snillistene – ”end of game” for loosers.
