Demografi
Demografi er vår tids viktigste tema. Flere muslimer fører til mer islam, dette er et udiskutabelt faktum. Pew Research Center anslo i 2016 at det var 25,8 millioner muslimer i EU — pluss Norge og Sveits. Dette utgjorde 4,9 % av den totale befolkningen. Disse er svært skjevt fordelt, og land som Frankrike og Sverige har størst andel; fulgt av land som Storbritannia, Belgia — og litt lenger ned på listen Norge. Land som Polen, Ungarn og Portugal, har svært lav andel muslimer. Det er verdt å merke seg at Portugal ikke stenger migranter og flyktninger ute, men de har for dårlig økonomiske støtteordninger til å være attraktive.
Pew legger frem tre mulige scenarier for fremtidens Europa. Selv med null innvandring vil andelen muslimer øke til 35,8 millioner innen 2050. En stans i asyl- og flyktningeinnvandring vil gi oss 57,9 millioner muslimer. Videre vil en fortsatt høy innvandring gi oss tall som burde skremme vettet av alle og enhver: 75,6 millioner muslimer, dvs. 14 % av befolkningen i 2050. Når man tar hensyn til at den europeiske befolkning er langt eldre i gjennomsnitt, så er vi da i nærheten av et mindretall i krigførende alder: en total befolkningsutskiftning.
Resultatet ser vi allerede i Frankrike. Landet har Like mange praktiserende muslimer som katolikker i aldersgruppen 18 til 29, og anslagsvis 10 % av den totale befolkningen er muslimer. Dette har ført til mange terroraksjoner, unntakstilstand og sosial uro. Torsdag 29. oktober var det et grotesk terrorangrep i Frankrike, og et angrep rettet mot konsulatet i Jeddah. Halshugging er nesten ikke en nyhet lenger. Men når selv Macron, som personlig har bidratt til at situasjonen har eskalert, klarer å si «nok er nok», og at Frankrike er under angrep, så er det virkelig en skam at vår regjering ikke følger opp med full støtte. Borgermesteren i Nice sier det rett ut: Fredslover hjelper ikke mot islamofascisme.
Samtidig er en fem år gammel jente drept i Danmark. Foreløpig kalles dette en «ulykke». Dette kan fort endre seg gitt at gjerningsmannen, Helmi Mossa Hameed, satte opp farten før påkjøringen og stakk av etter drapet.
Hva gjør vi? Vi tenner lys og «beskytter moskéer», eller synger «Don’t look back in anger» etter at unge jenter på konsert i Manchester ble sprengt i fillebiter.
Les også: Sikkerhetsvakt anmeldte ikke terroristen av frykt for å bli stemplet som rasist
Ytringsfrihet
Islam forsøker å få sine sharialover effektuert her i Europa. Det finnes mange eksempler. Fatwaen mot Salman Rushdie husker vi godt. Drapsforsøket på William Nygaard likeså. Deretter fulgte karikaturstriden. Vi må aldri glemme utenriksminister Støres opptreden, hvor han kastet Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk for ulvene. En av norgeshistoriens feigeste episoder.
Samtidig godkjenner vi at voldtatte barn får bli i ekteskapet sammen med overgriperen. Vi nekter å kontrollere unge muslimske jenter for å forhindre kjønnslemlestelse. Vi aksepterer henteekteskap og søskenbarnekteskap — tidligere kalt innavl. Vi tolererer koranskoler og ferier i det «utrygge» hjemlandet. Vi tillater at det innføres kjønnsdelt svømmeundervisning av hensyn til muslimsk praksis.
Ytringsfriheten strammes inn. Politiet viser manglende evne (eller vilje) til å beskytte ytringer, slik vi har sett i en rekke SIAN-demonstrasjoner i høst. Politiet møter derimot mannsterke opp hos folk som ytrer seg lovlig. Den utbredte selvsensuren, på grunn av frykten for vold, er også en del av islamiseringen.
Les også: Lærer: Trygghet i klasserommet er viktigere enn karikaturtegninger
Islam er en voldelig religion hvor vantro ikke har verdi. Målet er verdensherredømme: dette står i skriftene. Først når hver millimeter av jordkloden er under islamsk kontroll, kan det bli fred. Det er dette som ligger i uttrykket «fredens religion».
Blasfemi og frafall fra islam skal straffes med dødsstraff. Dette er groteske lover vi nå må forholde oss til i Europa. I tillegg til alle ofrene for terror, kommer hundretusenvis av voldtekter, grooming, fornedringsvold og økonomisk utbytting (jizya).
Det innføres stadig mer omfattende lover mot såkalte «hatytringer». Vår regjering er en av de verste, og satser millioner av kroner på sin «Handlingsplan mot muslimhat». Skottland er om mulig enda verre, der den muslimske justisministeren Humza Yousaf foreslår å gjøre samtaler innenfor husets fire vegger straffbare. Tankene går til overvåknings-skjermene i klassikeren 1984, av George Orwell.
Les også: Allahu Akbar fra regjeringen – en fullstendig kontraproduktiv «handlingsplan mot muslimhat»
Islam konvergerer med «cancel culture», skriver Laurent Dubreuil i Wall Street Journal. Deler av venstresiden og identitetspolitikken har blitt islamistenes nyttige idioter. I dette bildet passer vår såkalte «konservative» regjering godt inn.
I Sverige har vi sett flere eksempler på hvordan muslimer infiltrerer det politiske liv. Nå har islamistene også fått sitt eget parti. Når svenske kvinnelige ministre besøker Iran, så er det i underkastet form, iført full muslimsk tildekking.
Frihetselskende mennesker som Theo van Gogh eller Ayaan Hirsi Ali, blir drept eller må flykte fra Europa. Jødene rømmer i titusentall. De føler seg ikke trygge her lenger.
Samtidig feirer NRK muslimske høytider i timesvis, alt betalt av skattebetalerne.
Regjeringen gjør absolutt ingenting for å bekjempe dette hatet som rettes mot ordinære nordmenn og europeere. Erna har ennå ikke uttrykt sin støtte til Macron. Stadig færre tør å ytre seg. Mange nordmenn, særlig på venstresiden, kaller alle som protesterer mot utviklingen for nazister, rasister og det som verre er.
På skolen lærer våre elever kun positive ting om islam. Verdens mest voldelige religion skjønnmales. I en skolebok står det: «Muhammed var en veldig snill mann». Vi etteraper mantraet om at Muhammed var «det perfekte mennesket».
Men vår historie er kun noe vi skal skamme oss over. Korsfarere fremstilles som blodtørstige og grusomme, Saladin fremstår som en helt. Okkupasjonen av Andalucia var bare fryd og gammen. Slaveriet var en vestlig oppfinnelse. Historien omskrives på islamistenes premisser.
Mange har spådd at det vil ende med borgerkrig, men det viktige spørsmålet er: Hva hvis det bare ender i underkastelse?
Redaktøren for Charlie Hebdo, Stéphane Charbonnier, er berømt for utsagnet at han heller vil dø stående enn leve knelende. Det endte med døden for ham. Jeg avslutter med et pessimistisk, litt omskrevet sitat av den kanadiske forfatter Mark Steyn:
– Vi vil fortsatt diskutere kjønnsnøytrale toaletter når mullaene slipper atombomber over Paris?
