Leserinnlegg fra Timothy Vorgenss.
Moderne liberale inkluderende samfunn angriper ikke bare den hvite mannen generelt. De angriper spesielt følelsen av avstamning i hvite husholdninger. Nietzsche sa at når vi ser inn i avgrunnen, ser avgrunnen også inn i oss. Greg Johnson minner oss om at i vår tid er vi avgrunnen.
Inkluderende samfunn forviser fordommer fordi fordommer er en arv fra fortiden vår. De er konklusjonene våre forfedre kom til om livet i samfunnet. En hvit far er bindeleddet mellom det som har vært og det som skal komme.
Til å begynne med tilhører et barn utelukkende hjemmets univers, det beskyttende reiret. Han er sentrum for det.
Den avgjørende rollen til moren til en hvit husholdning er å forberede barnets følelsesmessige autonomi, som senere vil bli hans intellektuelle autonomi. I tillegg til et gunstig genetisk grunnlag, krever utvikling en følelsesmessig balanse, som et barn søker spontant fra sin mor. Ingen kan oppfylle dette behovet for trygghet mer enn en mor.
Les også: Tvinges å lytte til barnets hjerteslag før abort
Gradvis vil faren åpne verdens dører for barnet sitt, men før noe annet testamenterer han navnet sitt, blodet og slekten sin. Denne enorme rekken av individer som alle konvergerer i barnet er en del av svaret på spørsmålet: «Hva gjør jeg her?»
Fremme en felles kultur
En hvit far må fremme en felles kultur mellom seg selv og barna sine. Han beskytter hjemmet mot innblanding fra liberale inkluderende samfunn, som prøver å få faren til å virke gammeldags. De promoterer musikk faren ikke hørte på og en ny generasjon bøker og filmer – verk faren ofte verken kan sette pris på eller forstå. Dette øker en følelse av brorskap i medlemmene av en generasjon på bekostning av sønnlig lojalitet på tvers av generasjoner.
Blodet ditt er hellig
Blodet i våre årer er ikke bare vårt. Den har lidd mer, søkt mer og funnet mer enn vi noen gang kan. Det er hellig.
Vi vet at det hellige blir ødelagt av hån; vi dreper mer ved latter enn med sverd. Det er derfor en annen vane for det inkluderende samfunnet å håne og forkleine farsrollen. En annen skikk er å bruke kun fornavnet. I et påskudd av fortrolighet, avskjærer det inkluderende samfunnet barn fra arv.
Les også: Podcast – Hvorfor er Fridtjof Nansen et viktig forbilde for folk på høyresiden?
Gi barnet ditt en klan
En far inngir en preferanse for sin klan, kjærlighet til sine egne, sin avstamning. Det er en konkret kjærlighet, laget av handlinger, innsats, forpliktelser – en kjærlighet som vokser. Det inkluderende samfunnet ønsker å innprente en betinget kjærlighet, en basert på sinnets medvirkning.
Dette undergraver den større kjærligheten, som trosser eventualiteter, som er i blodet og er permanent.
Lære utsettelse
En hvit far utsetter belønning. Han forakter forbrukerfristelser og bygger i stedet opp familiekapital. Han vil lære dette til barna sine, som igjen vil vite hvordan de skal være tålmodige, å sette pris på det de har, og å nyte fruktene av å spare.
Vi kommer fra en vintersivilisasjon. For å overleve «dødens sesong», måtte våre forfedre utsette belønning, for å kontrollere og rasjonalisere nytelse. Det var vedvarende innsats, selvmestring, å stå under blikket til ens forfedre, ansvar foran ens etterkommere, smaken for utsatt belønning, følelsen av tragedie, som forklarer våre store prestasjoner.
Les også: Skandinavene gir bort alt forfedrene kjempet for
Disse tingene markerer også vår overgang til voksen alder. Opphopningen av ubrukelige gjenstander og søken etter umiddelbare gleder lenker hvite og holder dem i langvarig ungdomstid – noen ganger endeløs ungdomstid. Det liberale Inkluderende samfunn favoriserer dette.
Barndomsbeskytter
Å sikre en tilfredsstillende barndom betyr å overvåke og velge et barns omgangskrets. Dette krever ofte et hvitt fellesskap som validerer våre synspunkter. Dette bekrefter for barnet at klanen deler farens ord. I vår tid er nok det å bygge fellesskap det som krever mest omsorg og forberedelse, men samfunnet gjør dette nødvendig.
Julien Rochedy, den tidligere lederen for National Youth Front, sa om Charles Maurras (grunnleggeren av den moderne franske royalistbevegelsen) at hans nasjonalisme var et forsøk på å forevige barndommen han nøt, og å la barna til fremtidige generasjoner nyte samme bekymringsløshet. Dette minnet om en strålende barndom, som skulle være en øy av lykke og stillhet midt i hverdagens mas, er den mest dyrebare gaven vi kan gi barna våre.
Ønsket om å bli far
Å ønske å føde hvite barn er kjærlighet til ens folk, til ens avstamning, og til den som vi nesten ikke vet noe om ennå, og som vi vil betro blodet vårt til. Denne blandingen av ekstrem nysgjerrighet for hva vi vil oppdage og tillit til det som vil bli født fyller samvittigheten til en mann før han blir far. Dette blir viljen til å få barn.
Liberale Inkluderende samfunn produserer millioner av mislykkede ekteskap og mislykkede fedre, fedre som gikk i feller mens jevnaldrende gikk videre til neste trinn. Alle som hadde en mislykket far var trege til å lære det grunnleggende om menneskelige relasjoner. Mislykkede fedre føder millioner av ulykkelige barn av vårt folk, men dette kan være en fordel for oss. Hvis barna våre ikke bare kjenner den dype kjærligheten til en familie, men en fast følelse av avstamning og sted, vil de bli ledere for barn som aldri har hatt et balansert miljø.
Les også: Masseinnvandringen setter spor – NRK: «Kvinner er redde for å gå hjem alene i mørket»
Våre forfedre bærer oss på sine skuldre; våre etterkommere gir oss udødelighet. Barn, ikke glem at faren din er et øyeblikk fra fortiden som følger deg, og at du er hans fremtid. Faren din viser deg hva en levende stamfar er og lærer deg å føle tilstedeværelsen til alle de av din slekt du aldri har møtt. Din far er den du kommer fra, og du er den han skal bli.
Dette leserinnlegget ble først publisert i American Renaissance. 28. september 2022.
