Hva er terror? Mange tenker på terrorgrupper som har politiske eller religiøse motiver. Men kan en stat utøve terror mot sin befolkning? Hva med politikere? Massemedia? Akademia? Fagforeninger? Her er hva Store norske leksikon skriver om begrepet terror.
Fra SNL:
Terrorisme er bruk av vold mot sivile for å skape frykt og dermed påvirke politikk. Terrorisme er derfor en politisk strategi som kombinerer vold og kommunikasjon. Å skremme befolkningen og påvirke regjeringer er vel så viktig som å påføre skade.
For det andre angriper terrorister samfunnet. Her er formålet å polarisere.
Ulovlig vold mot sivile, for å skremme og for å påvirke politikk, er like gammelt som sivilisasjonen selv.
Nyere massemedier som tv og internett har ytterligere forsterket terrorismens effekt og evne til å påvirke opinion og politikere.
Valg av våpen er også avhengig av tilgjengelig teknologi. Terrorister tar i bruk teknologi som er åpen, lett tilgjengelig, billig og brukervennlig, og lærer av hverandre.
Det viktigste svaret er at terrorisme er en politisk strategi: et virkemiddel som en gruppe tar i bruk for å oppnå et gitt mål.
I tillegg har terrorgrupper det til felles med andre organisasjoner at organisasjonens overlevelse i seg selv etter hvert blir et viktig mål. Å vise handlekraft for å mobilisere støttespillere, oppmuntre medlemmer og skaffe nye rekrutter er derfor i mange tilfeller delmål ved terroraksjoner.
På samfunnsnivå har en del forskere fremmet strukturelle forklaringer på terrorisme, knyttet til fattigdom, etnisitet eller religion. Her er det et viktig skille mellom underliggende faktorer som gjør terrorisme mer sannsynlig, for eksempel undertrykkelse, diskriminering, udemokratiske regimer, og brudd på menneskerettighetene, og utløsende faktorer som har direkte effekt, først og fremst politiske hendelser.
Undertegnede har vært utsatt for lavintensitet-terror helt siden barndommen. Som en nasjonalistisk og konservativ anlagt person har utviklingen i det norske samfunnet vært skadelig, smertefull og undertrykkende på både kropp og sjel. Og jeg er ikke alene. Hundretusenvis av nordmenn føler det samme.
Mine ønsker om å dele mine følelser og opplevelser har i det store og hele blitt møtt med fordømmelse, avvisning, og psykisk og fysisk vold. Sensur og utestengelse. Helt fra barnehagen, via barneskolen og til i dag. Det å være en nasjonalist i Norge har vært nærmest umulig om man ønsker å ha et større sosialt nettverk, karriere eller åpne dører til alle samfunnets funksjoner. Meningskorridoren er like trang som den er utilgivelig. Brennmerking er regelen heller enn unntaket.
Rundt meg i det norske samfunnet har jeg sett tragiske skjebner og død som følge av den globalistiske og grenseløse politikken som har ført siden 1970-tallet. Det har vært mer som sakte drypp og langsom tortur, enn en enkelt sjokkerende opplevelse. Selv om de også eksisterer etter å ha blitt utsatt for grov vold, personran og drapstrusler. «En del av det å bo i et globalt samfunn», sier venstresiden og hever på skuldrene. Mitt Utøya har vart i over 40 år. Jeg er en overlever av Arbeiderpartiets mangeårige terror mot det norske folk. Med sine støttespillere i massemedia, akademia og fagforeningene. Hadde jeg levd i et kommunistisk diktatur ville jeg endt mine dager i en mørk og møkkete kjeller med en kule i hodet som dissident. Istedenfor blir man isolert, utstøtt og personforfulgt av mobben – det gode hatet. Velg din gift.
På nettet sirkulerer det lister med nærmere 100 nordmenn som har blitt drept som følge av den raskt endrede demografien, en konsekvens av Arbeiderpartiets politikk med åpne grenser. Det reelle tallet er i det høye tusentall, hvis man utvider parametrene for hva som kan inkluderes. Gateran, blind vold, religiøs vold, rasistisk vold, voldtekter. Og deretter selvmord, overdoser, depresjon, sykdom, selvskading, rusmisbruk, lavere fødselstall, aborter, seksuelle sykdommer og skilsmisser. Alle disse faktorene påvirkes av en dramatisk demografisk endring i samfunnet, der urbefolkningen blir en etnisk, kulturell og religiøs minoritet i sitt eget land og nærområde.
La oss igjen ta en titt på definisjonen av folkemord.
Fra Wikipedia:
Folkemord defineres i FNs konvensjon av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) som
«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:
å drepe medlemmer av gruppen;
å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»
Disse ofrene er høyst reelle. De er våre naboer, våre skolekamerater, våre arbeidskolleger og vår familie. Og våre barn. Det har vært begravelser og sørgende mennesker. Tap av liv og kjærlighet. Men de får ingen oppmerksomhet eller minnesmerker. De får ingen tårevåte kronikker fra våre redaktører og kommentatorer i riksavisene som nå fyller spaltene på tiårsdagen for Utøya-terroren.
Dette fordi deres død og skjebner blir satt i kolonnen for utilsiktede ofre av mangelen på en bedre betegnelse. En konsekvens av det multikulturelle samfunnet. Disse ofrene er ikke politisk korrekte å snakke om fordi de knuser illusjonen om den perfekte grenseløse og globalistiske utopien som visstnok venter oss. En kommunisme 2.0 etter at Sovjetunionen og sosialismen mistet sin glans og attraktivitet. 100 millioner døde mennesker måtte bøte med livet før man gikk i tenkeboksen. Nå måtte man ha et nytt prosjekt. Hvis du synes dette er for langt å strekke strikken så tenk på at man på Utøya hadde plakater av massemorderen og rasisten Che Guevara, samt hadde stedsnavn på øya som «Bolsjevika».
Man skal ikke snakke stygt om de døde er generelt en god leveregel, men når man totalt ignorerer dem fordi de ikke passer den rådende politiske ideologien, så er ikke det noe bedre. Ikke nok med det, man spottes og angripes av venstresiden om man nevner dem.
Det er faktisk ganske bedritent.
Så når våre venstreorienterte massemedier og politiske elite i disse dager markerer tiårsdagen for Utøya-terroren, skjenk en liten tanke til de betydelig flere ofrene for Arbeiderpartiet og AUFs politikk de siste 50 årene.
De fortjener det.
