Condell begynner sin monolog med å fortelle hvor ulikt våre samfunn reagerte for 25 år siden da forfatteren Salman Rushdie fikk drapstrusler og en fatwa mot seg etter å ha publisert sin bok «Sataniske Vers».
Her hjemme fikk publikasjonen radikale muslimer til å forsøke å drepe forlagssjef William Nygaard som ga ut boken på norsk.
Ideen om at noen kunne bli drept bare for å skrive en bok på den tiden var helt utenkelig. Idag tar man det for gitt at hvis man sier noe kritisk om «fredens religion» så vil slike drapstrusler komme naturlig. Ja, endog er muligheten for å bli drept faktisk reell.
TV og aviser sensurer seg selv regelmessig når det kommer til omtale og beskrivelse av noe som har med islam å gjøre, noe som ville vært en fjern tanke bare noen få tiår siden. Ikke fordi de ønsker å fremstå som sensitive, men fordi de er redde for islamsk vold. De er tilogmed redde for å innrømme at de er redde, i tilfelle det skulle fornærme muslimer.
Pat Condell viser til en nylig sak fra England der en muslimsk politiker valgte å publisere en tegning av Muhammed på sin Twitter-konto, for å vise at han ikke ble fornærmet av den. Og for å vise Storbritannia at muslimske fundamentalister ikke har makten over hans religion. Dette førte til at de vanlige muslimske skrikhalsene begynte å lage bråk.
Britiske medier omtalte saken, men valgte å ikke vise tegningen som den muslimske politikeren hadde publisert. På denne måten gjorde de det dermed enklere for muslimske fundamentalister å true og kontrollere det offentlige rom.
De var rett og slett for redde for sitt eget og sin families liv og helse.
Men som Pat Condell så påpeker; da burde de involverte redaktørene og journalistene enten få seg en ryggrad eller finne seg et nytt yrke.
For hvis ikke media forsvarer ytringsfriheten, hvorfor eksisterer de i det hele tatt? Og hvem skal isåfall forsvare den?
Se og hør hele den svært tankevekkende videoen ovenfor! (Ett obs til norske redaktører og journalister, dere kan få yrkesstoltheten deres såret av innholdet).
