Ekstremisme er begrep som er mye brukt i medier og innen akademia i dag. Men hva i all verden betyr det egentlig?
Begrepet ekstremisme er ofte diffust og på mange måter elastisk.
For å forstå begrepet ekstremisme, og hva som er ekstremisme, må vi se det hele objektivt – fra satelittperspektiv. Kontekst, tidsepoke, geografi og etablerte normer er viktige forutsetninger å ta høyde for når man skal snakke om ekstremisme. For det er veldig situasjonsbestemt hva som er det og ikke.
I Nord-Korea er det i dag ekstremisme å være kritisk til statslederen Kim Jong-un. Den som kritiserer diktatoren, og mener han er en dårlig leder, er en defacto ekstremist. Kritisk tankegods er radikalt og ekstremt, sett fra de nordkoreanske styresmaktenes standpunkt. Det har blitt en gjeldende konsensus i landet at slik er det. Når én person sprer kritiske idéer om diktatoren Kim Jong-un til andre personer, så er det ansett som radikalisering.
På samme måte er det i dagens Kina. Den eller de som kritiserer ettpartistaten eller kommunistpartiet er ekstremister. Offentligheten anser den som radikaliserte. Som ekstremister. Falun Gong er et eksempel på en slik gruppe i Kina, som blir ansett som ekstremister og radikaliserte. Myndighetene i Kina har på samme måte erklært krig mot Falun Gong, slik myndighetene i Nord-Korea har erklært krig mot regimekritikere.
I Sovjetunionen ble det ansett som ekstremisme å kritisere kommunistpartiet og Josef Stalin. Millioner av mennesker ble stemplet som ekstremister, for å deretter bli sendt for å dø i Gulag-leirene.
I Øst-Tyskland ble det ansett som ekstremisme å være kritisk til Erich Mielke og Ministerium für Staatsicherheit. Stasi var en statlig politienhet som hadde i oppdrag å bekjempe ekstremisme og radikalisering. Ikke helt ulikt Säpo i Sverige eller Politiets Sikkerhetstjeneste i Norge, jobbet Stasi målrettet mot miljøer, grupper og enkeltpersoner som i sin samtid ble ansett som ekstremister og radikaliserte.
Ekstremismens mange former
I løpet av de siste månedene har jeg jobbet jevnt og trutt med å få innsyn i planer, rapporter og prosjekter som skal bekjempe det som i dagens Norge blir ansett som ekstremisme og radikalisering. Mye av materialet er unntatt offentlighet. Men jeg har liekvel greid å spa ut en hel god del. Overraskende nok har Politidirektoratet vært rundhåndet med mine begjæringer om innsyn. Det samme gjelder Justis- og beredskapsdepartementet. Rapportene jeg har fått se er for det meste offentlige dokumenter som hvem som helst kan lese. Men noe av det er likevel til en viss grad klausulert. Fellestrekkene ser ut til å være at definisjonen av ekstremisme i Norge har blitt bred.
Eksempelvis er det ansett som høyreekstremisme å være kritisk til voldelig islamisme. Videre er det ansett som høyreekstremisme å være kritisk til skadevirkninger som det multikulturelle prosjektet har på vestlige samfunn; da i form av vold, terrorisme, overgrep og økonomiske ringvirkninger. På samme måte er det ansett som ekstremisme blant muslimer og islamister når de reagerer negativt på at vestlige land og NATO bomber sivile mål i deres hjemland.
Det eneste som ikke er ansett som ekstremisme, er å ville overstrømme vestlige land med masseinnvandring i industriell skala – samt å være støttende til at NATO massakrerer sivile i den tredje verden.
Kampen mot ekstremisme
Politihøgskolen har i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet, ulike NGO-er, samt Politiets Sikkerhetstjeneste, utarbeidet handlingsplaner for hvordan det norske samfunnet skal håndtere radikalisering og ekstremisme. Underforstått folk som er sinte for å bli påført belastninger grunnet masseinnvandring, eller folk som er sinte for at NATO massakrerer sivile i deres hjemland.
Jeg trenger vel neppe å påpeke at dette er en betydelig utfordring.
Metoden er like enkel som den er latterlig. Et miljø bestående av politikere, pseudo-forskere og forståsegpåere fra den velfødde middelklassen starter med å bestemme at de selv er fasiten på moderate og rettroende mennesker. Deretter går veien videre med å definere alle andre enn dem selv, både til høyre og til venstre, opp og ned, som ekstreme og radikale.
Med et slikt utgangspunkt har disse figurene greid å overse bjelken i eget øye. Nemlig at det objektivt sett er temmelig ekstremt å bombe landsbyer i Libya. Eller å oversvømme land som Sverige med så store mengder av immigranter at det oppstår såkalte no-go-soner i drabantbyene.
Disse elitene har også greid det kunststykket å hente all legitimitet til egen forskning, og politikk, fra sin egen diskurs. Blant annet med å bruke hverandre som kilder, eksperter og observatører. De klapper og applauderer hverandre frem. En eneste stor sirkel bestående av Politihøgskolen, Justis- og beredskapsdepartementet, Stortinget, NGO-er, massemediene og PST, som bekrefter og forsterker hverandres verdenssyn. De har rett. Alle andre tar feil.
Ikke ulikt ekstremister.
I en annen samtid, i en annen kontekst, ville denne hekseringen selv blitt stemplet som ekstremister og radikale. Men det er en annen skål.
Et øyeblikks klarsyn
Av og til tar jeg meg selv i å lure på om disse aktørene, som nevnt ovenfor, ser seg selv utenfra. Om de fra tid til annen ser at det kan oppfattes som ekstremt når de kartlegger, overvåker og oppsøker mennesker som er kritiske til en gitt samfunnsutvikling. Kan det være at de ikke tør å se ting fra en slik objektiv vinkel? Mulig. Jeg tror det kan være ubehagelig for mennesker, som er så fanatisk overbeviste om at de selv har rett, å gå sine egne feil nærmere etter i sømmene. Noe som på alle måter er menneskelig. Åpenbart kan jeg ikke klandre dem for å ha litt berøringsangst når det gjelder bremsesporene i sine egne underbukser.
Likevel vet jeg med sikkerhet at verken PST eller de andre aktørene er onde og dårlige mennesker. De er bare fanatisk overbeviste om at de selv gjør det riktige. At de selv er good-guys. Politifolk er en type mennesker som er svært autoritetstro. Noe som er en forutsetning for å kunne bli politi. Ordrer skal adlydes uten spørsmål. Uten samvittighetskvaler eller betenkeligheter. Slik er det naturlig nok også med ansatte i PST. De bare gjør det som de har blitt overbevist om at er riktig. På samme måte som myndighetspersoner i Kina og Nord-Korea, eller Stasi-ansatte i Øst-Tyskland.
Men jeg tror jeg trygt kan hevde at disse menneskene er akkurat like radikaliserte og ekstreme som islamistene de overvåker. Eller de høyreekstreme innvandringskritikerne som de besøker hjemme. Alt handler om kontekst og paradigmer.
