Toppen av kransekaka. Bjelken i øyet. Steinen og glasshuset. Den rosa elefanten i rommet.
Norsk Redaktørforenings oppførsel har mange navn.
Vi her på Frieord har ingen fastslåtte meninger om andre medier og mener at et mediemangfold er svært viktig, uansett om det er gamle etablerte medier som Aftenposten eller nye medier som Resett. Vi har ingen ønsker om å delta innenfor de samme gamle og slitne rammene som etablerte medier jobber i. Rammer de stadig brekker og må reparere.
Derfor laget vi vår egen «Vær ærlig-plakat», som erstatning for Vær varsom-plakaten, som brytes like ofte av de etablerte mediene som det regner i Bergen. Altså Ofte.
Resett har kommet på banen med nyvasket drakt og leggskinn. De ønsker å delta sammen med VG, Dagbladet, Nettavisen og NRK. Det må de få lov til. Vi på Frieord er veldig fornøyde med å være de som stadig avslører at dommeren er naken og at det ene laget faktisk har flere spillere på banen.
Resett og redaktør Helge Lurås ønsket å være med i Norsk Redaktørforening – å få innpass i gutteklubben grei. En nærmest incestiøs forening der absolutt alle – og da mener vi ALLE – deler den samme politiske grunnverdien. Venstreorientert med hang til totalitære ideologier fra studiedagene, litt moderert etter saftige lønninger, flotte boliger og kjøp av private helsetjenester. Men en hest blir ikke en sebra bare fordi man maler striper på den.
Begrunnelsene til at Resett og Lurås ikke slapp inn var like kort som den var latterlig. «Viktige grunner», sier tidligere Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i en pressemelding. Vi lurer på om han klarte å skrive dette uten å bite av seg tungen.
· gjentatte og klare brudd på Vær varsom-plakatens intensjoner
· tilbudet om formidling av et stort pengebeløp til et ønsket intervjuobjekt
· oppfordring til boikott av andre medier
Herr Stanghelle. Hvis dette er alt du klarer å hoste opp som grunnlag for å nekte en ny redaktør innpass, så står det virkelig ille til. For vi kan liste opp 10 ganger så mange grunner til at du og dine reaksjonære redaktørvenner da også vil miste medlemskapet i den samme foreningen.
Hvor ofte blir norske medier – medlemmer av Norsk Redaktørforening – DØMT av Pressens Faglige Utvalg? Av norske domstoler? Dere dømmes for løgner, ærekrenkelser, historieforfalskning, brudd på presseskikken, reklamereglene, brudd på taushetsplikt, brudd på bruk av kilder og dusinvis av flere punkter.
Men fordi en redaktør bryter med «intensjonene» til Vær varsom-plakaten og har skrevet en kommentar der man oppfordrer til å ta en pause fra hovedmediene, så skal man nektes innpass? For et hykleri! For et oppblåst ego!
Hvor ofte lyver ikke norske medier og redaktører til sine intervjuobjekter? Tar deres ord og vrenger dem til det ugjenkjennelige? Lover dem tilsvar uten å gi det? Henger dem ut med navn og bilde med ødeleggende konsekvenser for arbeid, sosialt liv og personlig sikkerhet?
For ikke å snakke om hvordan norske redaktører er Arbeiderpartiets egen presseavdeling. Men det er en sak for en annen dag.
Blir noen redaktører og medier noensinne ekskludert fra Norsk Redaktørforening etter en dom hos PFU eller høyesterett? Er NRK, Dagbladet og Aftenpostens redaktører fremdeles ønsket etter Romkvinnesaken, Erik Schjenken eller Omkampen?
Helge Lurås deler ikke redaktørforeningens gamle, røykluktende og inngrodde mentalitet. En mentalitet om at noen vet bedre enn andre, at deres meninger er høyaktede og ikke skal settes spørsmålstegn ved. En mentalitet som har trukket stigen opp etter seg for det nye årtusenet og går en sakte gange mot historiens gravplass. Disse siste krampetrekningene og hovne oppførsel er prakteksempelet på alt som er galt med dagens medier.
De lyver åpenlyst og nekter for det, selv etter å ha blitt avslørt.
De har gang på gang blitt tatt i politisk subjektivitet og regelrett aktivisme i sin journalistikk.
De nekter å fornye seg selv og åpne vinduene til den nye hverdagen, hvor sosiale medier og internett har åpnet informasjonsflyten for alle.
De angriper alt og alle som snakker imot dem, kvinner, barn og innvandrere inkludert.
De krever en høyere standard for journalistikk og integritet for nye medier enn den de selv praktiserer.
Var det et naivt forsøk av Helge Lurås eller var det en plan for å avsløre Norsk Redaktørforening for den norske befolkningen? Vi håper og tror det var det siste. Lurås er nemlig mer intelligent og klarsynt enn de fleste i foreningen som nå ikke ønsker ham inn.
Uansett har Norsk Redaktørforening måttet kaste kortene etter Helge Lurås sin søknad.
