fbpx

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kan utgjøre et alvorlig samfunnsproblem

Som de fleste allerede vet, så er det ikke de skarpeste hjernene som ender opp på Politihøgskolen. Ofte er det mennesker som er for klønete til å ta yrkesfag, og som er for sløve til å fordype seg i realfag.

Norske politifolk består dermed av en gruppe høyst middelmådige og vanlige mennesker. Ikke spesielt dumme, men heller ikke spesielt smarte.

Arbeidsoppgaver som promillekontroll, fartskontroll, loggføring av anmeldelser og inntauing av fulle mennesker er hva de er best til.

Oppgaver som norsk politi som hovedregel utfører relativt greit.

Hvis noen av dem utmerker seg som spesielt oppegående, kan de ta litt videreutdanning og bli etterforskere eller annet.

Å være politi er en helt grei karriere. På arbeidsplassen er det gjerne stort fokus på HMS og HR. Politiet har et godt og koselig arbeidsmiljø, hvor de markerer hverandres bursdager, og hvor skrivebord og kontorvegger gjerne er fulle av private bilder og annet nips.

Kort forklart er norsk politi en jordnær og relativt sivil organisasjon.

Ikke et vondt ord om politiet fra meg. De gjør en formidabel innsats på mange måter. Men de er hva de er.

Middelmådighetens kompromiss

Problemene kan derimot melde seg når disse høyst vanlige politifolkene blir satt til oppgaver som krever en viss finesse. Eksempelvis innen etterretning og nasjonal sikkerhet. Som fortrinnsvis er de primære oppgavene til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) her i Norge.

I andre land, som i Russland, har etterretningstjenestene langt høyere krav til personell. De ansetter som regel ikke ordinære politifolk fra gatene i Moskva.

Personellet til FSB (tidligere KGB) går en lang vei, og starter sine løp i relativt ung alder. Slike organisasjoner har også et langt mindre sivilt preg enn politiet, og da særlig politiet i Norge.

Det samme gjelder i land som Kina. Personell til etterretningstjenestene håndplukkes fra relativt ung alder, og spesialutdannes i langt større grad enn norsk politi.

Noe som sikkert er nødvendig hvis de skal være effektive og optimale for arbeidsoppgavene de skal utføre.

Siden norske PST primært består av tidligere betjenter fra ordenspolitiet, UP og annet, så får også nivået på arbeidet de gjør et tydelig preg av dette. Til tross for at de gjerne får kurs og videreutdanning innen de oppgavene som PST utfører.

Et gammelt norsk ordtak sier at «du kan fjerne bonden fra bygda, men ikke bygda fra bonden». Noe som på alle måter illustrerer de problemene som norske PST i ytterste konsekvens kan representere.

Middelmådigheten kan være et problem.

Overvåkning og sikkerhet

Norske PST er et yndet mål for fremmede staters etterretningstjenester. Nettopp fordi PST besitter store mengder informasjon, om alt fra norsk næringsliv til Forsvaret, Politiet og sivile personer som er av interesse.

Når denne informasjonen forvaltes av høyst middelmådige politibetjenter fra eksempelvis UP, så kan det bli risikabelt. Særlig fordi ansatte i PST er så utsatte for overvåkning og etterretning fra fremmede stater som de er.

Tillat meg å forklare hva jeg mener:

La oss for eksempelets skyld si at politioverbetjent/spesialetterforsker Simon Snusen i PST finner ut at han skal ta en velfortjent ferie. Han bestiller en pakkereise til en turistfelle i syden, og reiser så nedover med kona og ungene.

Allerede på flyreisen vil etterretningstjenesten fra en fremmed stat kunne fange opp hvor han er på vei, via dataregistrene til flyselskapet. Forutsatt at politioverbetjent Snusen benytter sitt virkelige navn. Noe han trolig vil gjøre.

Når da Snusen kommer frem til turistfella i syden, sjekker han inn på et hotell. Kanskje én eller flere av hotellets ansatte også jobber for en etterretningstjeneste. Noe som fører til at Kreml får en snap fra hotellets agent om at Snusen er der på ferie.

Med seg i bagasjen har Snusen en mobiltelefon, en laptop eller et nettbrett. Kanskje har Snusen vært uforsiktig og logget inn på PST sine tjenester med en av disse enhetene tidligere. Og selv om Snusen etterpå har vært påpasselig med å slette passord og spor fra dette, så vil det fortsatt kunne eksisterer data fra hendelsen på enheten.

Mens Snusen sitter på stranda i sine flotte nye badeshorts, ligger kanskje enheten på hotellrommet og lader. En av de søte værelsespikene kommer inn på rommet, og enheten forsvinner. Det er ikke engang sikkert at den forsvinner. Kanskje det bare plugges en ledning inn i enheten, og så er alt på den overført til en harddisk.

Før vi vet ordet av det, befinner informasjonen seg i Kreml eller i Beijing. Hvor lynraske fingre løper over tastaturer med russiske eller kinesiske tegn på. Kanskje noen dataskjermer viser kryptiske tegn og lager datalyder, som på spenningsfilmer. Den type ting.

Plutselig finner de noe av interesse. Om det ikke nødvendigvis er snakk om frekke bilder av Benedicte Bjørnland, eller en topphemmelig hai, så kan det være en puslespillbit som kan misbrukes til et større dataangrep.

Kanskje noe så enkelt som et hint om hvilke datasystemer det er snakk om. Eller hvilken type sikkerhet som benyttes.

Ifølge varsleren Edward Snowden er det nemlig ofte slik sånne ting foregår.

Tidligere UP-betjent Snusen kommer deretter til hotellrommet, for å smøre inn de solbrente skinkene sine med aftersunkrem, uten å legge merke til at noe spesielt har funnet sted.

Ingen vet noe som helst om det som nettopp har skjedd. Unntatt et par suspekte hotellansatte og en fremmed etterretningstjeneste eller to.

En kalkulert risiko

Som du sikkert skjønner av dette noe overdrevne eksempelet, så er ikke Politiets sikkerhetstjeneste til å stole på.

Ansatte i PST er sikkert flotte og velmenende mennesker, som kun vil det beste for Norge. Men det er ikke til å dytte under teppet at en gjeng utrangerte UP-betjenter og polititopper ikke er kompetente til å forvalte store mengder informasjon i den digitale tidsalderen.

Særlig når vi vet at fremmede stater besitter verdens fremste eksperter på dataangrep og digitale påfunn.

Det er, slik jeg ser det, noe veldig bekymringsverdig over det hele. Spesielt når vi vet at norske PST samler inn informasjon om norske borgere på sine datasystemer. Alt fra helserelatert informasjon, til politisk overbevisning og yrkesaktivitet. Videre besitter PST informasjon om norsk olje- og gassvirksomhet, infrastruktur og annet.

Slik informasjon kan være veldig uheldig i feil hender. Og det er vel liten tvil om at fremmede staters etterretningstjenester er å anse som feil hender.

Nettopp på grunn av dette er Politiets sikkerhetstjeneste selv blant de største sikkerhetstruslene mot Norge. Noe som de beleilig nok aldri nevner i sine årlige offentlige trusselvurderinger. Kanskje har deres egen utsatte rolle aldri riktig falt dem inn? Noe som igjen bare er grunn til å være enda mer bekymret.

Riktig nok må Norge ha en etterretningstjeneste og en sikkerhetstjeneste. Men slik ordningen er i dag, er det all grunn til å være kritisk. Særlig med tanke på den betydelige risikoen for informasjonslekkasjer som kan komme fra organisasjoner som PST selv.

Det er på alle måter en kalkulert risiko.

Kanskje bør norsk nærlingsliv og statlige olje- og gassforetak være litt påpasselige med hvilken informasjon de utleverer til PST. Forutsatt at PST søker informasjon om dette. Videre tror jeg dette med å være litt forsiktig overfor PST også er lurt for Forsvaret, samt de øvrige informasjons- og samfunnskritiske aktørene i Norge.

Ingen kan vite om politioverbetjent Simon Snusen i PST drar på ferietur.

Facebook Comments