Av Magnus Kristiansen
Temaene krig i Midtøsten, flyktninger og terrorangrep dominerer nyhetene. Hver dag fylles våre TV-skjermer og nettbrett med nye hendelser og nyheter som omhandler et islamsk land, eller mennesker med muslimsk bakgrunn et sted i Vesten. Bilder av sprengte hus, gråtende mennesker og blod i gatene har blitt dagligdags. Nå har de kommet til vår dørstokk. I tillegg til nyhetene om selve hendelsene, så er våre medier fylt av kronikker, meninger og debattprogram som omhandler temaet. Det krangles og diskuteres. Det hetses og hånes.
Les også: Ønsker Vebjørn Selbekk nasjonalt selvmord?
Den ene eksperten etter den andre. Muslimer, tidligere muslimer, konvertitter, tidligere terrorister, apologeter, multikulturalister og en gang iblant, konservative, fyller alt som er av sendetid og spalteplass. Alle har de sitt syn på saken og en forklaring. Ikke sjelden ender det i krangling, personfokus og en anmeldelse hos PFU. Man skulle nesten tro media ikke hadde noe annet å bry seg om.
Les også: 55 prosent av alle nyhetene i riksmedia handler om islam
En ting har alle journalistene og ekspertene til felles. Deres stemmer og meninger forvitrer like fort som de er ytret. For ikke før de har fått sagt sin mening, så skjer det en ny terrorhandling eller en endring i det politiske landskapet som ugyldiggjør uttalelsen. Men det tar ikke lang tid før de er tilbake igjen og på ny inntar sine posisjoner og snakker videre. Som papegøyer.
Og slik fortsetter det i år etter år, etter år…
Les også: Fjæra som blei til fem høns – den muslimske fredsringen
Det har gått så langt at undertegnede er lei. Luta lei. Fra å være en som leste de fleste avisene og la inn kommentarer for å bidra i debatten, så har det de siste årene blitt med å skumlese og oftere og oftere ikke engang klikke på nyheten. Med mindre det er noe virkelig stort. Dette fordi det er de samme menneskene som åpner munnen og sier de samme tingene gang på gang. Det er intet nytt under solen. Det finnes ingen ny løsning. Det er bare omorganisering av tidligere uttalelser.
«Forståelse», «samarbeid», «samhold», «integrasjon». Ordene er like mange som de er meningsløse.
Les også: Aftenpostens Oslo-borger: «Homofili er forbudt, ferdig snakka»
Det har gått så langt at jeg ikke leser VG og Dagbladet lenger. Ikke ser jeg nyhetene på NRK eller TV2 heller. Og det har faktisk vært en befrielse. Alt jeg trenger får jeg på alternative nettsteder og konservative sosiale medier som jeg møysommelig har plukket ut. Det blir kanskje et lite ekkokammer av det, da jeg sjelden svinger innom venstresidens nyheter. Men etter 30 år med å høre på hva de har å si, så har jeg ikke tid eller ork til å høre på dem lenger. Alt de har sagt er jo løgn.
Hvis jeg først skal bruke tid og energi på å høre på noen eller lese noe, så er det i alle fall noen som bekrefter mitt eget verdenssyn. Innsnevret kanskje, men jeg tror ingen på venstresiden går mye utenfor sin sfære så mye heller. Jeg ser liksom ikke for meg Marie Simonsen, Lars Gule eller Rune Berglund Steen sitte og lese Frieord, Fria Tider, Avpixlat eller ser på Glenn Beck fra USA. (Motsvarer sånn omtrent Bill Maher, som jeg ennå ser på hver uke).
Les mer: Overgrepene i Køln og den øredøvende stillheten fra norske feminister
R.I.P. media
Våre medier har også skjønt hva som er i ferd med å skje. Deres roller som nyhetformidlere eroderes daglig vekk. Som en nådeløs vind i ørkenen fjerner alle spor etter tidligere sivilisasjoner, vil våre medier om ikke lenge være ugjenkjennelige.
Nye oppsigelser og sluttpakker annonseres ukentlig. Papiravisen er en dinosaur. I nettavisene er kommentarfeltene fjernet eller begrenset. Tilbake er det folk kaller «klikk-horeri», hvor mediene konkurrerer om å fange brukernes oppmerksomhet. Grensen mellom nyhetsmediene og Se og Hør er nesten borte.
Les også: Når media er stille
Nyheter med objektivitet og gode kommentarer er som nålen i høystakken. De få gangene jeg finner en sak skrevet av noen som faktisk bryr seg, eller faktisk vet hva de snakker om, så er det som om å spise en stek etter to uker ute i skogen med bær og tørrkjeks.
Men dessverre er dette unntaket heller enn regelen. For tilbake sitter de, Simonsen, Aurdal, Gule, Berglund Steen, Fuggeli, Tjomlid og hva de nå enn heter, og mørklegger offentligheten med sine politisk vinklede meninger i skjul av å være «de gode» eller «eksperter». Det hele er mer «komiske Ali» enn noe annet.
Les også: Lars Gule gir FrP skylda for muslimsk ekstremisme
Så hva er løsningen? Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje jeg har gitt opp å få en rettferdig og objektiv debatt i Norge. Til det er NRK og riksmediene for fargede. Og ekspertene har fått livslangt medlemsskap foran mikrofonen og i avisspaltene. Uansett hvor feil de tar eller hvor fjernt fra virkeligheten de befinner seg, så får de alltid komme tilbake.
Alt jeg kan si er, lykke til Norge. For det er David mot Goliat, og håpet er at virkeligheten tar igjen eventyrlandet våre medier lever i og at steinen treffer Goliat heller før enn siden.
