Vi kan alle være enige om at psykologer flest er relativt OK mennesker. Men likevel vil jeg argumentere for at de i stor grad er en overflødig yrkesgruppe.
Psykologi er en medfødt egenskap, i likhet med pedagogikk og kreativitet. Egenskaper som i liten eller ingen grad kan læres av mennesker som ikke har dem naturlig.
En person kan studere i flere tiår, og spesialisere seg på kunst, men likevel vær blottet for kreativitet. Det samme gjelder naturlig nok psykologer. De kan studere og spesialisere seg halve livet, men når det kommer til stykket kan det være svært begrenset hva de egentlig forstår av den menneskelige psyke.
Selv er jeg en person som fullstendig mangler evnen til å lære fra meg. Jeg er en elendig pedagog, og ville følgelig blitt en skandaløst dårlig lærer. Uansett hvor mange år jeg tilbragte på universitet eller lærerskole, ville jeg aldri kunne lære meg de egenskapene som naturlige pedagoger har. Jeg mangler disse forutsetningene.
Dette er begrensninger hos meg selv som jeg er kjent med. Jeg har lært å akseptere dem og gå videre. Trolig vil jeg aldri få bruk for pedagogiske evner uansett.
Psykologens nye klær
Som psykolog ville jeg trolig vært en langt verre skandale enn som lærer. Ikke nødvendigvis fordi jeg mangler evne til å forstå mennesker, eller hvordan mennesker fungerer. Men fordi jeg er det som kalles en misantrop.
Min relative evne til å se mennesket [merk entall] for hva det virkelig er – et dyr – har frarøvet meg enhver forutsetning til å respektere den humanistiske tilnærmingen som ligger til grunn for alt klinisk arbeide.
Ifølge min forståelse av klinisk psykologi som disiplin, bør man ideelt sett kunne se på pasienter, kollegaer og medmennesker som noe mer enn bare en organisme. Som noe mer enn bare en generisk kjøttrobot med fysiologiske behov, utstyrt med en begrenset mental kapasitet.
Lenge håpet jeg at min misantropiske tilnærming til verden var en slags forsvarsmekanisme. At det var en modus jeg gikk inn i for å takle ting som angst, depresjon, skam eller lignende. Men til min store skuffelse virker det som om en grunnleggende misantropisk holdning er en fast installasjon ved min personlighet. Jeg tror fullt og helt at jeg ikke nedvurderer andre mennesker. Men at jeg bare lar være å overvurdere dem. Slik at jeg er den som ofte havner nærmest den objektive sannheten – i mangel på ærefrykt for mennesket som sådan.
Hvis det gir noen mening.
På samme måte blir det med mitt forhold til psykologer. I stedet for å respektere dem som en faglig autoritet, blir jeg heller å forestille meg dem nakne mens de sitter på huk og bæsjer. Jeg ser med andre ord mennesket bak tittelen. Jeg ser organismen for hva den er.
Jeg kan se den nakne keiseren, i form av en empat som forsøker å forstå verden gjennom skjemaer.
Overflødighet
Psykologer i dag har fått status omtrent som fortidens prester. De er en slags sjelesørgere folk putter penger på. Opplever folk krenkelser, traumer, stress eller andre ting, så oppsøker de psykologer. Terapien går oftest ut på å prate med psykologen om det som er plagsomt.
Noe som sikkert kan ha en positiv effekt i mange tilfeller. Men det spiller her liten eller ingen rolle hvem det er man prater med. Om det er en psykolog eller noen andre.
Trolig har psykologer blitt overflødige dersom mennesker ble flinkere til å snakke med hverandre mer åpent. Dersom mennesker ikke var så redde for å være seg selv i møte med omverdenen. Ikke være så opptatt av å opprettholde fasader og masker.
Men også slik situasjonen er i dag, vil jeg argumentere for at psykologer er overflødige. Vi har allerede psykiatere, som er spesialiserte leger, og som kan skrive ut medisiner mot ulike lidelser. Noe som er en mer håndfast tilnærming til psykiske problemer, enn hva de ulike kognitive terapiprogrammene noen gang kan være.
Likevel tror jeg psykologer som yrkesgruppe kan ha en viss verdi i akademisk forstand. Blant annet finner jeg interesse i arbeidene til Paul Ekman. En psykolog som i flere tiår studerte såkalte mikrouttrykk hos mennesker og primater. Slik at man ved å forstå grunnprinsippene bak dette kan bli bedre til å forstå reaksjoner og adferd. Selv om dette trolig også har en begrenset praktisk nytteverdi i hverdagen til folk flest, så opplever jeg at det er et interessant felt. Om enn som en slags kuriosa.
Jeg tror også at mennesker kan komme bedre fra traumer og problemer dersom de heller tar tiden til hjelp. Å sykeliggjøre seg selv med å oppsøke psykologer kan trolig ha den effekten at man lærer seg å laste for mye over på omverdenen. Våre forfedre opplevde de mest usigelige tragedier og grusomheter, men de klarte seg fint uten psykologer. Jeg tror at mennesker også i dag kan ha godt av å reparere seg selv, i stedet for å overlate det ansvaret til noen andre. I dette tilfellet psykolger.
